Vårt forhold til dyr: Spesiesisme, slaveri og maktbruk
- abolisjonisten
- 29. des. 2024
- 4 min lesing
En av mine hverdagsgleder er å møte på ville dyr. Det kan være en dueflokk, en liten rotte i Oslo sentrum, eller dyrene i skogen. Mens jeg gleder meg over deres tilstedeværelse blir jeg samtidig minnet på at bylivet slett ikke alltid er lett eller trygt for dyrene. Heldigvis tar noen mennesker og foreninger hjelpeplikten på alvor og viser empati overfor bydyrene. Vi kan ikke redde alle, men det å vise omsorg og vennlighet også overfor dem som ufortjent opplever det motsatte fra mennesker burde være mer en regel enn unntak. Det er tross alt stort sett våre aktiviteter som gjør at dyrene sliter eller har behov for hjelp. Dyrene vi deler byene med fortjener bedre enn å bli plaget, mishandlet eller forgiftet. Og samfunnet burde ha kommet lenger enn å fortsatt anvende metoder som skader og dreper.
Ville venner
På vinteren pleier jeg å fylle på mat på et sted i skogen. Dit kommer det ulike fuglearter, ekorn og rådyr (av og til kommer det også grevlinger og rever). Når jeg legger ut matbiter og fyller fuglehusene samler fuglene seg i trærne rundt før de begynner å spise. Noen ganger ser jeg rådyr som følger med litt på avstand.
I vår og sommer møtte jeg på noen fuglearter som jeg ikke har fått sett så ofte; rødvingetrost, fossekall og en svarthvit fluesnapper. Også en ospesommerfugl møtte jeg på løpetur. Den satt på bakken og jeg stoppet for å se på den. Det er en ganske stor sommerfugl med et vingespenn på 69-90 mm. Sommerfuglen satt seg først på leggen min, fløy dermed opp på armen slik at jeg fikk studert den på nært hold.
Videre observerte jeg paringen av et insektpar som så ut som starrlibeller, en art i familien storlibeller. Dette er flotte insekter med fine farger og det var interessant å se hvordan hannen huker seg fast i hunnens nakke med bakkroppsspissen. Dermed bøyer hun bakkroppen fremover under hannens, og på denne måten overføres spermiene til hunnen. Dette kalles også for paringshjul.
Det er givende å oppleve dyrene i naturen. Samtidig har dette en bismak, for heller ikke livet i naturen er uten utfordringer for dyrene. Begrep som naturkrise, tap av artsmangfold og økosorg har blitt tatt opp i samfunnsdebatten og konsekvensene er tydelige. Samtidig som jeg gleder meg over dyrene jeg møter, legger jeg merke til at det er færre av dem.
Moral og empati på avveie
Om ikke disse problemene var nok, så truer også jakt og fangst eksistensgrunnlaget for dyrelivet, og dette skaper mye lidelse i form av frykt, skadeskyting og feller. Det å drepe dyr for fornøyelses og spenningens skyld er alltid umoralsk, men blir enda vanskeligere å forsvare i natur- og klimakrisens tid. Dessverre ser det ikke ut som om dette opphører med det første.
I disse dager er en ny viltlov ute på høring, og denne er ment til å erstatte dagens lov om utøvelse av jakt, fangst og felling av vilt mv. En av de språklige oppdateringene innebærer at loven framover skal hete viltressurslov. Ville dyr blir allerede ansett som ressurser, noen arter også som skadevoldere. Med en endret ordlyd blir dette synet formalisert tydeligere. Ellers er målet å gjøre loven mer oversiktlig, brukervennlig og moderne.
Samtidig som loven oppdateres i en moderne språkdrakt, mener jeg at hele konseptet med jakt og fangst er utdatert og ikke hører hjemme i en tid der mange arter sliter og er under press. I tillegg jobbes det aktivt med å desimere rødlistede rovdyr med et mål om å holde dem på utrydningstruet nivå. Det er tydelig at vi beveger oss heller bakover enn fremover.
Alt tyder uansett på at vår nåværende regjering fortsetter sin destruktive og urettferdige politikk. Nærings- og jaktinteresser prioriteres både i den nye dyrevelferdsmeldingen og i viltforvaltningen som Landbruks- og matdepartementet har ansvar for. Interessene til dem som ønsker en mer uberørt natur og fredelig sameksistens med de ville dyrene tas ikke hensyn til.
Under presentasjonen av den nye dyrevelferdsmeldingen snakket landbruks- og matminister Geir Pollestad om viktigheten av kunnskap. Men er det ikke slik at nettopp faglige råd og anbefalinger ignoreres når det kommer til både husdyrhold og forvaltningen av ville dyr? Dyrevelferdsmeldingen er et tydelig bevis på dette. Vi besitter mer enn nok kunnskap, men den anvendes ikke. Mange uttrykte skuffelse og frustrasjon over meldingens innhold. Men bør vi være overrasket?
Veganisme betyr å ta dyrene på alvor
Pollestad snakket videre om at holdninger endrer seg over tid og meldingen ble betegnet som et steg videre i dyrevelferdsarbeidet. Jeg er uenig. Både dyrevelferdsmeldingen og viltressursloven gjenspeiler hvordan samfunnet ser på dyr som ressurser. Hadde det ikke vært sånn, hadde vel de fleste vært veganere? Vi trenger å utfordre oss selv og våre holdninger. Hva slags forhold til dyr ønsker vi? Når vi ikke selv er villige til å ta avstand fra utnyttingen, kan vi da klage over en lovgivning som legger til rette for nettopp det vi velger å støtte og etterspør?
En plantebasert livsstil bidrar til vern av både ville dyr og naturen samtidig som det sparer husdyrene for lidelse og død. Veganisme er en livsstil som har en ikkevold-filosofi som sitt fundament og som inkluderer alle levende skapninger. Ødeleggelse av naturen, reduksjon av artsmangfoldet og klimautfordringer henger tett sammen med husdyrholdets negative konsekvenser, både de praktiske og moralske.
Vi har videre et ansvar for å utfordre lovgivningen og tradisjoner i samfunnet. Vi trenger ikke en ødeleggende husdyrproduksjon av ulike slag. Vi må heller ikke drepe dyr for moro skyld. Mennesker har skapt samtlige "konflikter" i forhold til ville dyr. Når drap velges som en "løsning" og dyrene straffes for naturlig atferd eller bare for å eksistere er dette en stor urett. Ville dyr fortjener vern og gode og trygge habitater. Dette kunne lett blitt virkelighet. Norge er blant landene som har alle forutsetninger til vern og bevaring. Hvorfor satses det så hardt på det motsatte?