Oslo Grand Prix: Folkefest på hestens bekostning
- abolisjonisten
- 22. juni 2024
- 4 min lesing
Oppdatert: 11. des. 2024
Oslo Grand Prix, Norges største internasjonale travløp, fant sted den 8. og 9. juni i år. Arrangementet fant sted på Bjerkebanen og ble i forkant annonsert som en folkefest og begivenhet innen travsporten. Kjente travhester som Cabron, Joviality, Hades De Vandel, Stoletheshow og kaldblodsgjengen med Tangen Bork i spissen var påmeldt. I programmet ble det lovet "fart, spenning og uforglemmelige øyeblikk", samt et ønske om godt hell for de som valgte å satse penger på veddeløpene.
Jeg tok turen på søndag. Målet mitt for dagen var å ta bilder og å generelt observere. Når det gjaldt spill så det ut til at det var flest menn som drev med dette. Denne gruppen kunne deles opp i to kategorier: De yngre og mer mobile mennene, som sto ute og observerte løpene. Og de eldre, som holdt seg innendørs og studerte løpsresultatene på små og store skjermer. Ute løp flere barn pyntet med ansiktsmaling og heiet på hestene. Været satte nok en demper på folkefeststemningen, men de gangene solen tittet frem trakk flere ut for å ta seg et glass på uteserveringen. Fra høyttalerne ble det spilt musikk mellom løpene.
På en løpsdag skjer det mye rundt hestene. Dyrene utsettes for mange stimuli og sanseinntrykk og Oslo Grand Prix var intet unntak. Derfor var det ikke overraskende å se utstyr som begrenset både hestens syn og hørsel. Flere hester hadde ørepropper, ørehetter og draskylapper på seg som også brukes til driving. Formålet er å utløse en stressreaksjon hos hesten slik at den løper fortere. Fra et etisk perspektiv synes jeg at driving er vanskelig å forsvare.
For meg var det nedslående å observere hestene i oppvarming og løp. Det hele framsto meningsløst. Hestene kunne minne om roboter. Fastspent mellom ulike reimer, tømmer og stenger, som om de var en del av et maskineri og ikke levende vesener. For det første var bevegelsesfriheten til hestene veldig begrenset på grunn av utstyret hesten var tvunget til å løpe med. For det andre er det høyst unaturlig å trave i høy hastighet over lange distanser. Hester vil vanligvis slå over i galopp når hastigheten øker, noe som en del travhester gjør, og dermed senke hodet. Men i travløp tvinges hestene til å holde hodet oppe, ofte ved hjelp av et tvangsmiddel som sjekk og sjekkbitt. Om hesten forsøker å senke sitt hode under slike omstendigheter belønnes den med smerte i munnen. Det er i det hele tatt ganske utrolig hva som er tillatt av utstyr i travsporten.
Hestens munn er sensitiv. I travløp utnyttes dette ved å påføre hesten ubehag i munnhulen for å kontrollere den. En vanlig observasjon hos sportshester, både løps- og ridehester, er gaping og hester som viser irritasjon gjennom blant annet ansiktsuttrykk og ørebevegelser. Dette fordi bruken av ulike bitt og nesereimer kan forårsake både smerte og konfliktatferd. Ikke sjelden er tungen synlig, et klart tegn på ubehag hos en hest.
Under oppvarming til søndagens tredje løp gapet hesten Chalimar de Guez veldig mye. Han var tydelig utilpass. Bildene jeg tok av hesten avslørte at det rant blod fra nesen hans. Av en eller annen merkverdig grunn ble ikke dette oppdaget av de ansvarlige før løpet hadde startet. Først da ble hesten tatt ut. Etter helgen formidlet travmediene at flere hester ikke var friske under årets arrangement. Hestene Cabron og Barack Face presterte ikke som forventet, men ble likevel sendt til løpsbanen.
I boken Equine Behavior skriver professor Paul McGreevy at hesten, i motsetning til sin nære slektning sebraen, kan manipuleres til å oppføre seg på ulike måter og kan "tåle" en enorm variasjon av bruk og misbruk. Denne atferdsmessige fleksibiliteten må forstås som fundamentalt for domestiserte hesters bruk. Det kan forklare hvorfor disse dyrene tolererer negativ forsterkning mer enn andre domestiserte arter, men det forklarer samtidig hvorfor de er utsatt for så mye misbruk.
Påstanden om at sportshesten elsker å konkurrere og er en villig atlet, som ofte ytres fra sportens representanter og utøvere, holder derfor ikke mål. Hester kan ignorere smerte og ubehag når adrenalinnivået er høyt nok, slik den vil være i en konkurransesituasjon (Tilfellet Red Shankly er et godt eksempel). Et økt aktivitetsnivå, stress og press spiller også inn og tolkes som at hesten vil konkurrere.
Hele konkurransekonseptet er laget av og for mennesker. Dersom vi har så lyst til å konkurrere burde vi trene og prestere selv uten å involvere dyr. Det finnes ingen holdepunkter for at hesten har et ønske om å konkurrere; den trente sportshesten er et kunstig produkt laget av hesteindustrien. In denne sammenheng utvikler dyrene all slags unormal atferd, inkludert økt reaktivitet og konfliktatferd. Fra et etologisk perspektiv gir det ingen mening at en hest skulle like å vise seg frem og underholde, eller at dette til og med skulle ligge i hestens natur. Men vi besitter nok kunnskap om hvordan konkurranseløp påvirker hesten negativt når det gjelder fysiologi, levealder og atferd.
Hvorfor fortsetter vi da med hesteløp? Hvordan kan pengespill på hest fortsatt betegnes som uskyldig moro? På Oslo Grand Prix framsto det tydelig hva det hele først og fremst dreier seg om: premier og prestisje. Med andre ord menneskers interesser.
Etter tolvte løp var dagen overstått. Det ble hverken spenning eller spill på meg, men noen uforglemmelig øyeblikk ble det. Jeg kommer nok til å huske ansiktsuttrykkene til hestene som slet og den blødende nesen til Chalimar de Guez. Det er heller ikke utenkelig at flere av hestene jeg så denne dagen på sikt kommer til å havne på min statistikk over hestedødsfall. B.B.S. Sugarlight, som vant Oslo Grand Prix-løpet i 2015, ble i mai avlivet i en alder av 15 år. Og så lenge sporten består vil strømmen av hester som drepes fortsette uavbrutt.