Norsk fiskeoppdrett Del 2: Et regelverk som svikter og diskriminerer
- abolisjonisten
- 1. des. 2024
- 20 min lesing
Oppdatert: 11. des. 2024
Første del om oppdrettsnæringen finner du her.
Fiskeoppdrett er en stor næring som drives svært intensivt av store, kapitalsterke aktører. I 2023 eksporterte Norge sjømat (i hovedsak fra oppdrettsfisk) til en verdi av 171,7 milliarder kroner. En enorm vekst i produksjon og færre og større virksomheter som eier og driver oppdrett har vært trenden. Dette går utover dyr og miljø og næringen har lenge slitt med dårlig omdømme. En høy fiskedødelighet (100 millioner fisker døde i 2023), sykdomsutbrudd, lakselus, en negativ påvirkning på villaksen, forurensning og ulike regelbrudd er blant utfordringene.
Hvordan reguleres, kontrolleres og sanksjoneres en industri av slike dimensjoner? Hvordan skal utfordringene håndteres når regjeringen har planer om å legge til rette for videre vekst i havbruket? Det er blitt satt et mål om å redusere dødeligheten og å bedre "velferden" til fisken. Er dette oppnåelige mål eller bør kritikken heller føre til et krav om avvikling?
Da jeg kom i gang med å skrive om fiskeoppdrett, ble jeg oppmerksom på kurset "Dyrevelferdsrett i fiskeoppdrettsnæringen" hos Juristenes Utdanningssenter. Jeg meldte meg på da dette virket som en fin anledning til å lære mer om regelverket i næringen og forvaltningens funksjon. UiO, NMBU Veterinærhøyskolen, Mattilsynet, Nærings- og fiskeridepartementet, Fiskeridirektoratet og Riksrevisjonen stilte med innlegg. I tillegg stilte næringen med advokater som talte på næringens vegne, og en politiadvokat snakket om lovbruddene og om hvordan det jobbes med straffeforfølgelse for lovbruddene som begås.
På kurset ble det gjennomgått hvilke regler som gjelder for fiskevelferd, og hvordan oppdrettsnæringen kan etterleve dagens regelverk. Et annet tema var om regelverket er tilstrekkelig som et funksjonsbasert regelverk som utvikles over tid. Videre ble det belyst hvordan dagens rettstilstand skaper utfordringer i rettssikkerheten for næringen og manglende velferd for fiskene. Noen av utfordringene i næringen ble tatt opp og i denne sammenheng myndighetenes arbeid med fiskevelferd.
Regelverket
Akvakultur, som fiskeoppdrett hører inn under, er en tillatelsesbasert næring. Ifølge lov om akvakultur (akvakulturloven) er det et krav om akvakulturtillatelse for å kunne drive blant annet fiskeoppdrett. I tillegg stilles det krav til mengde fisk i oppdrettsanleggene, utslipp og påvirkning på miljøet, rømning, antall lakselus på oppdrettsfisk og vill laksefisk, fisketrivsel, og hvor næringen får drive virksomheten (lokaliteten).
Dyrevelferdsloven skal fremme "god dyrevelferd og respekt for dyr", og matloven skal fremme "god dyrehelse". Forurensningsloven har til formål å verne det ytre miljøet mot forurensning. Videre skal ulike forskrifter som inneholder kriterier for dyrevelferd for fisk regulere etablering og utvidelse av oppdrettsanlegg, drift, transport av akvakulturdyr og slakt.
Samtidig har Akvakulturloven som formål å fremme næringens lønnsomhet og konkurransekraft innenfor rammene av en bærekraftig utvikling, og å bidra til verdiskapning på kysten. Dyrevelferd nevnes ikke i Akvakulturloven, kun i forarbeidene. Siden det dreier seg om avveininger mellom ulike hensyn, fører dette til utfordringer med fiskevelferden både fra næringens og forvaltningens side.
Hvordan er situasjonen i næringen i dag? Svaret er at det står svært dårlig til med veldig mange dyrehold der laks og rensefisk er involvert. Produksjonsvolumet er ofte for høyt og mange fisker bedøves og avlives ikke godt nok på slakteriene. De gjeldende forskrifter sikrer derfor ikke nok vern for fisken. Videre er det behov for langt flere kontroller, samt mer tilsyn og bedre oppfølging. Ville det være til hjelp med insentiver for god dyrevelferd og strengere sanksjoner for dårlig velferd? Er kravene som stilles til dyrevelferd tydelige nok, og ville det vært positivt om man gikk bort fra et funksjonsbasert regelverk?
Myndighetenes rolle
Riksrevisjonen, som er Stortingets kontrollorgan, undersøkte myndighetenes arbeid med fiskehelse og -velferd i havbruksnæringen. I undersøkelsen, som ble publisert i 2023, ble det blant annet vurdert virkninger av regelverket og myndighetens oppfølging av reglene. Konklusjonen var tydelig: Vedvarende problemer med sykdommer og høy dødelighet. Det betyr at helsen og velferden til fisken ikke blir tilstrekkelig ivaretatt, og det er store utfordringer relatert til stress, skader, sykdom, parasitter og vannmiljø. Et fragmentert tillatelsessystem gjør i tillegg Mattilsynets arbeid utfordrende. Delvis er ikke regelverket og saksbehandlingen tilpasset landanlegg, som det likevel gis tillatelser for. Og informasjonsutvekslingen mellom næringen og Mattilsynet om f.eks. risikovurderinger av sykdom og velferd er mangelfull.
Undersøkelsen pekte også på at det er for få og for lite konkrete krav til risikostyring og fiskevelferd som svekker oppfølging av fiskehelse. Videre gir regelverket insentiver til å benytte avlusingsmetoder som resulterer i dårlig velferd og dødelighet. Dette har ført til at produksjonsmetoder som svekker fiskens velferd har blitt utbredt. Mye av utviklingen har forekommet gjennom prøving og feiling, uten dokumentasjon av konsekvensene. I tillegg kommer mangelfull oppfølging av de negative konsekvensene som ny teknologi og nye driftsformer har for fiskevelferden.
Myndighetenes arbeid ble i rapporten betegnet som kritikkverdig. Mattilsynets tilsyn må forbedres og departementet må iverksette tiltak som bidrar til å redusere utfordringene med sykdom. Flere utbrudd av Pankreassykdom og Infeksiøs lakseanemi forekommer hvert år. Andre sykdommer som i dag medfører store utfordringer når det gjelder dødelighet, økonomiske tap og redusert fiskevelferd, er ikke meldepliktige til myndighetene. Tiltak for å forebygge smitte er ikke tilstrekkelige. Videre er det generelt sett dårlig rapportering fra selskapene til myndighetene.
Utfordringene kommer altså fra flere kanter og fører til alvorlige konsekvenser for fiskene. Noe av dette kunne sikkert vært forebygget og unngått. Hvorfor er det ikke utviklet bedre rutiner? Er det fordi mye av ansvaret ligger hos næringen selv? Eller fordi det bare er fisker som lider og dør? Har næringen fått vokse for fort? Et svar kan være at staten vil unngå å være for streng med en næring som skaper såpass store verdier.
Spesiesisme gjennomsyrer lovverket
Fisken har vært inkludert i den norske dyreverndebatten fra starten og ble formelt beskyttet av dyrevernretten da straffeloven tredde i kraft i 1905. Dyrevernloven av 1935 inneholdt regler som spesifikt skulle beskytte fisken. Forbudet mot bruk av levende fisker som agn tyder på at man anerkjente fiskens evne til å kjenne smerte. Dette stoppet selvsagt ikke utnyttingen. Heller ikke ny lovgivning har endret på dette. Så lenge mennesker har "gode" eller såkalte beskyttelsesverdige grunner kan dyr brukes og grensen for hva som er lovlig flyttes. Dyrene kan da påføres lidelser som ellers ville vært ulovlig. Det er heller ikke mange begrensninger i forhold til hva dyr lovlig kan utsettes for i næringene.
Med et slikt maktforhold til grunn gir det heller ingen mening å snakke om noen form for balanse. "Makt gir rett"-holdningen står sterkt, og i fiskeoppdrett veier nyttehensynet og økonomi mest. Graden av beskyttelse eller velferd styres dermed av hvordan dette er gunstig for økonomien og produktiviteten. Dette til tross for at fisker etter loven skal ha samme beskyttelse som andre industri- og selskapsdyr. Men i praksis ser vi at beskyttelsen er ulik for ulike arter. Produksjonsdyrene er kun ressurser og fisker måles ofte i tonn og biomasse. Det tas ikke hensyn til dem som individer.
Hva er det beste et slikt næringsvennlig lovverk kan gjøre for fiskene? Det blir heller ikke bedre av at dyr ikke selv kan rapportere og håndheve loven. Videre er lovverket bygget på et premiss som legitimerer slaveriet av dyr.
Måten fiskene blir behandlet på har ingenting med velferd eller respekt å gjøre. Når vi diskuterer regelverk, velferdstiltak og tall kan det lett bli litt for abstrakt og vi glemmer at det handler om livet til sansende og tenkende vesener. På den annen side er fisker, som andre dyr, klassifisert som ting, altså ikke som levende skapninger eller rettssubjekter. Dermed er heller ikke deres interesser beskyttet.
Hva betyr dagens dyrevelferdslov for oppdrettsfiskene? Dyrevelferdsrett defineres som rettsreglene som regulerer hvordan dyr skal sikres god velferd. For det første stemmer det på ingen måte at dyrene sikres god velferd, eller noe velferd overhodet. For det andre reguleres selve bruken av dyrene. Dette setter klare premisser og blir tydelig når vi ser gjennom lovens bestemmelser som gjelder for dyr i fangenskap, oppdrettsfisker inkludert. Noen eksempler følger under.
§ 8. Driftsformer, metoder, utstyr og tekniske løsninger
"Dyreholder skal påse at driftsformer, metoder, utstyr og tekniske løsninger som brukes til dyr, er egnet til å ivareta hensynet til dyrenes velferd."
Riksrevisjonens funn viste at næringen har tatt i bruk teknologi og metoder som svekker fiskens velferd istedenfor å ivareta den. Termisk avlusing (avlusing med varmt vann) er en metode som til tross for manglende dokumentasjon, kunnskap og utredning har blitt brukt mye og som ennå ikke er forbudt. Ifølge Veterinærinstituttets fiskehelserapport 2023 gikk antall termiske behandlinger ned med 24 prosent, og mekaniske avlusinger (spyling, børsting) var den vanligste metoden i 2023. Termisk behandling krever håndtering, trenging og pumping og fører til mye stress for fiskene. Men også mekanisk avlusing er alt annet enn skånsom og kan føre til skjelltap og blødninger i huden. Bruk av rensefisk til avlusing er meget kontroversielt, da en stor andel av rensefisken dør i løpet av produksjonsperioden. Ingen av disse metodene er dermed egnet til å ivareta hensynet til dyrevelferd.
§ 22. Generelle vilkår for hold av dyr
"Dyr skal bare holdes hvis de kan tilpasse seg holdet på en dyrevelferdsmessig forsvarlig måte."
Om man skulle ta denne bestemmelsen bokstavelig, måtte nesten samtlige dyrehold i landet avvikles umiddelbart. For hvilke dyr klarer virkelig å tilpasse seg et liv i produksjonen? Og om de kan det eller ikke er irrelevant da samtlige dyr er tvunget til det. Lovsetningen har derfor ingen praktisk betydning.
I fiskeoppdrett kan avlusing med rensefisk nevnes som ett eksempel. Både ved bruk av rognkjeks og leppefisker er det flere utfordringer forbundet med dyreholdet. Rognkjeksen kommer fra oppdrett og leppefiskene oppdrettes eller fanges vilt. Her forekommer høy dødelighet allerede under fangst og transport. Fiskene dør videre av infeksjoner eller sårskader. Det hender også at laksefiskene, som er rovfisk, spiser rensefiskene. I Veterinærinstituttets rapport vises det til en nesten 100% dødelighet under produksjonssyklusen for rensefisk. Mattilsynet har uttalt at oppdrettsnæringen i liten grad har kontroll med rensefisken. Videre kan rensefiskenes effektivitet som lusespisere være lav. Det er åpenbart at fiskene ikke trives og ikke mestrer livet i fangenskap og i intensiv produksjon.
§ 23. Dyrs levemiljø
"Dyreholder skal sikre at dyr holdes i miljø som gir god velferd ut fra artstypiske og individuelle behov, herunder gi mulighet for stimulerende aktiviteter, bevegelse, hvile og annen naturlig atferd. Dyrs levemiljø skal fremme god helse og bidra til trygghet og trivsel."
Denne bestemmelsens innhold stemmer sjelden med virkeligheten når det kommer til dyreholdet i de ulike næringene. Fiskenes liv i anlegg og merder sikrer selvsagt ikke god velferd. Den høye dødeligheten alene er et klart tegn på fraværende velferd, mistrivsel og et uegnet levemiljø. Dyrenes behov, de artstypiske og individuelle, prioriteres ikke. Når det gjelder rensefiskenes behov er det stor mangel på kunnskap. Fiskene stresses ved håndtering, trenging og pumping. Produksjonslidelser, ulike sykdommer og skader er vanlige under oppdrettsforhold. Naturlig atferd er enten innskrenket eller umulig, og livet i fangenskap med svært begrensede muligheter og plass er ensformig og skaper frustrasjon. Levemåten i næringene fremmer heller dårlig helse, frykt og mistrivsel. Kontrasten mellom bestemmelsen og virkeligheten i oppdrettsanleggene er ganske skarp.
§ 24. Tilsyn og stell
"Dyreholder skal sikre at dyr får godt tilsyn og stell, herunder sikre at:
b. dyr beskyttes mot skade, sykdom, parasitter og andre farer. Syke og skadde dyr skal gis forsvarlig behandling og avlives om nødvendig.
c. spredning av smitte begrenses, og
d. dyr, der det er relevant, blir tilstrekkelig tamme til å kunne håndteres og stelles på dyrevelferdsmessig forsvarlig måte."
Som nevnt er det ikke iverksatt tilstrekkelige tiltak for å redusere utfordringene med smitteutbrudd og sykdomsforebygging. Oppdrettsfiskene beskyttes dermed ikke godt nok mot sykdom og skade. Heller ikke mot parasitter som lakselusen eller mot andre farer. Tvert imot utsettes fiskene for disse i åpne merder. Der kan fiskene ikke flykte fra alger, manetangrep eller lakselus. Heller ikke fra temperaturendringer, da merdene bare er rundt 30 meter dype.
En vesentlig endring fra tidligere år er at skader forårsaket av maneter er nå rangert blant de viktigste helseutfordringene. I løpet av høsten 2023 opplevde flere norske oppdrettere angrep fra perlesnormaneter. Oppdrettsselskapet SalMar var en av de rammede og mye fisk ble destruert som følge av skader. I oktober 2024 meldte Mattilsynet om manetangrep som rammet flere anlegg i Norge. Igjen døde et stort antall laksefisker, og enkelte merder hadde rundt 30 000 døde fisker.
Videre stresses og skades fiskene av å bli håndtert i forbindelse med f.eks. avlusing eller vaksinering. Det er med andre ord ikke slik at fiskene uten videre kan håndteres og stelles på en god måte.
§ 1.Formål
"Formålet med loven er å fremme god dyrevelferd og respekt for dyr."
Er dette formålet realistisk i næringene som bruker dyr? Ingenting tyder på det. Fiskens behov og interesser samsvarer ikke med næringens krav til lønnsomhet og effektivitet. Derfor innføres velferdstiltak kun i den grad det er fordelaktig for næringen. Videre er det å bruke dyr som ressurser er i seg selv en respektløs handling. Det er videre respektløst å avle på dyr med visse egenskaper og å holde fiskene i fangenskap under unaturlige forhold. Så lenge vi bruker og dreper dyr for mat og andre formål, blir respektfull eller human behandling umulig. Vi kan ikke mene at vi respekterer de som vi behandler som ressurser eller ting.
§ 3.Generelt om behandling av dyr
"Dyr har egenverdi uavhengig av den nytteverdien de måtte ha for mennesker. Dyr skal behandles godt og beskyttes mot fare for unødige påkjenninger og belastninger."
Denne paragrafen blir sitert i det uendelige. Også i forbindelse med fiskeoppdrett, uten at dette gir mening. Så lenge dyr har status som ting og eiendom juridisk og moralsk sett, så lenge deres verdi måles i penger og annet som er nyttig for oss, blir det nytteløst å snakke om beskyttelse eller egenverdi. Hadde vi respektert dyrenes egenverdi ville de ikke vært i en utnyttingssituasjon, og heller ikke blitt brukt og solgt som eiendom og løsøre.
Oppdrettsfiskene og andre produksjonsdyr har den verdien de blir tildelt; det ligger i begrepene som produksjonsdyr, oppdrettsfisk, mat, osv. Hva slags egenverdi er det som gjelder når oppdrettsfiskene så tydelig kun har en nytteverdi?
At begrepet egenverdi ble tatt inn i loven skulle nok bidra til en viss holdningsskapende effekt. Men det er selvsagt ulemper knyttet til dette. For noen ganger blir det bevisst misbrukt, som ved grønnvasking. Andre ganger brukes begrepene i loven på en mer tankeløs måte. Uansett fører det som oftest til at dyrenes situasjon fremstilles som bedre enn det som er tilfelle. Man kan bli både oppgitt og rystet når velferd og egenverdi stadig nevnes i forbindelse med næringer som utnytter dyr. Å snakke om noen form for fiskevelferd blir helt absurd. Det er selvbedrag å tro at produksjonsdyrene har det godt og at vi har kommet lenger moralsk sett. I mange av dyrevelferdslovens bestemmelser synliggjøres det store gapet mellom lovtekstens ideal og virkeligheten.
Når vi faktisk ser på hvordan de aller fleste dyr behandles, og hvor omfattende utnyttingen er, har en tilsiktet holdningsskapende effekt åpenbart feilet. Begrepet egenverdi skulle uansett bare fungere symbolsk og aldri få noen praktisk betydning. Dyrevelferdslovens bestemmelser brukes i stedet av myndighetene og næringene til å villede, berolige og til å unngå spørsmål og kritikk.
Formuleringen "beskyttes mot fare for unødige påkjenninger og belastninger" fremstår absurd da unødvendige påkjenninger og lidelser er umulig å unngå for dyrene. Dyrenes liv beskyttes heller ikke da de ikke har rett til liv. Listen ligger generelt lavt med tanke på hva som er lovlig å gjøre mot dyrene når vi anser dette som nødvendig. I fiskeoppdrett blir dette åpenbart, da fortjeneste og smakspreferanser er de sentrale formålene.
Spesiesisme er godt forankret i samfunnet og i lovgivningen. Mange av oss mener kanskje at dyr har en viss moralsk verdi og at noen få arter ikke er ting. Likevel aksepteres utnytting og drap. Lovverket gjenspeiler denne holdningen og forespeiler at det er mulig å utnytte og drepe på en god og human måte.
Hvorfor er dyrevelferd så vanskelig? Fordi velferd og vern er umulig å oppnå når dyr behandles som ressurser og maskiner. Dyrene tvinges til å eksistere stikk i strid med deres natur og deres liv tar en brutal slutt når vi bestemmer det. Om en fisk anser sitt liv som verdifullt og om den ønsker å leve tas ikke hensyn til. Vi foretrekker heller å snakke om velferd; om hvor mye dødelighet som kan aksepteres, hvor mye lidelse som kan tolereres. Ikke minst er det bra for omdømme og markedsføring. For dyrene er det ganske nytteløst da disse forblir i samme situasjon.
Velferdstilnærmingen, som dyrevernrett er en del av, bidrar til at utnyttingen fortsetter og den viser hvordan systemet svikter dyrene. Denne tilnærmingen forårsaker regelbrudd, dårlig velferd, mishandling og andre konsekvenser som ikke kommer til å opphøre. Satsingen på velferd som "løsning" på utfordringene er derfor en mislykket strategi.
Det arbeides for tiden med en ny stortingsmelding om dyrevelferd og en ny havbruksmelding. Her kan vi trygt forvente mer av det samme. Jeg mener det er illusorisk å tro at en ny dyrevelferdsmelding vil kunne føre til noen vesentlige endringer for oppdrettsfiskene. Det skal blant annet vurderes om det er hensiktsmessig å sette en faglig basert grense for dødelighet i sjøfasen. Det er en utfordrende problemstilling, for hvor skal grensen settes? Og om det ikke settes noen grense, hvordan skal dødeligheten reduseres? En annen utfordring er dilemmaet som skapes ved at bekjempelse av lakselus resulterer i negative konsekvenser for fiskene.
Akvaveterinærenes Forening ønsker å løfte fiskens status som husdyr. Tiltak for bedre fiskevelferd og et forvaltningssystem som setter fisken i sentrum skal bidra til dette. Så fortelles det nok en gang at alle dyr – både de som lever på land og de som lever under vann - har en egenverdi og skal beskyttes mot sykdom og unødige påkjenninger. Ifølge foreningen etterleves dette i dag ikke godt nok i oppdrettsnæringen. Det stemmer selvsagt, for det er og blir en umulig oppgave. Og hvordan skal statusen til en ressurs, som husdyrene er, heves?
Foreningen ønsker en næring og en fiskevelferd vi som nasjon kan være stolte av:
"Skal vi komme dit, må vi ha et regelverk med krav til god helse og velferd for fisken i alle ledd. Og vi trenger en tydelig og samlet forvaltning som følger opp næringen. Det må lønne seg å oppnå gode resultater innenfor fiskehelse og fiskevelferd. Men hvordan mener politikerne og forvaltningen at vi skal komme dit?"
Det er et godt spørsmål. Hvordan skal velferd og god fiskehelse realiseres samtidig som næringen skal bestå og utvikles? Jeg har fortsatt til gode å se dette i praksis i andre næringer. Dessuten starter vi fra en kjempelav standard for fiskene. Blir det bra om vi løfter den bare litt? Og er det da velferd?
Nærings- og fiskeridepartementets oppgave er å jobbe med rammebetingelser for å forbedre dyrevelferden i havbruksnæringen. På kurset formidlet representanten for departementet at "dødelighet må ikke bli en lek med tall og statistikk og fisken kan ha fryktelig dårlig velferd uten å dø." Det stemmer. På den annen side, når vi bekymrer oss for at mange fisker dør, bør vi heller ikke glemme at samtlige fisker skal dø uansett, senest på slakteriet. Vi hører ofte at dyr som holdes i fangenskap for å bli mat skal ha et godt liv frem til de blir drept. Ønsker vi å tro på det fordi det gjør tanken på at dyrene slaktes mer utholdelig? Skal det være en trøst for dem som føler ubehag eller en måte å distansere seg fra en uhyggelig virkelighet? Bortsett fra at et godt liv er utenfor rekkevidde for oppdrettsfiskene, er heller ikke døden uten utfordringer for dem som drepes på et slakteri.
Et kort liv avsluttes med en uverdig død
En av Mattilsynets representanter på kurset holdt et innlegg med tittelen "Dyrevelferdsmessige forhold rundt slakting av oppdrettsfisk". Innlegget tok for seg regelverkskrav og potensielle velferdspåvirkninger dersom regelverket ikke følges. Dermed ble det vist en film om hvordan slakting av fisk gjennomføres.
Slakting av oppdrettsfisk må skje på et godkjent slakteri, enten på landfaste anlegg eller på ulike typer slaktebåter som dreper fisken ved oppdrettslokaliteten. Det er et grunnleggende krav i regelverket at alle aktivitetene i forbindelse med slakting av dyr, også oppdrettsfisk, skal skje på en dyrevelferdsmessig forsvarlig måte. Det stilles derfor krav til blant annet slakteriets interne rutiner, personellets kompetanse og til metoder og utstyr. Dersom rutinene svikter eller utstyret ikke fungerer som det skal, er det stor risiko for at fisken påføres mye smerte og stress.
Også transport til slakteriet som forutsetter trenging og pumping av fiskene medfører stress og utfordringer. Deretter fraktes dyrene i brønnbåt til slakteriet, der det enten utføres direkteslakting eller en overføring til slaktemerd (maks oppholdstid 6 dager). Så pumpes fiskene igjen inn på slaktelinja. Der blir dyrene bedøvet med slag eller elektrisitet før blodårene som fører fra hjertet kuttes over (bløgging).
Fiskene skal bedøves før eller samtidig med avliving, og være bedøvd til døden inntrer. Bedøvingen skal skje ved egnet metode som ikke påfører fisken vesentlig stress eller smerte (Slakteriforskriften § 14).
Ved bruk av slagbedøver må utstyret være tilpasset art og størrelse. Ved elektrisk bedøvelse må man passe på at fiskene kommer med hodet først for umiddelbart bevissthetstap. De tekniske parameterne varierer for ulike arter. Så skal fisken avlives umiddelbart og være klinisk død før den prosesseres videre. Utblødningstiden avhenger av art og temperatur.
Et risikomoment for fiskevelferden er knyttet til å skille mellom bevisstløse og immobiliserte fisker. Rognkjeksene har immobilisering som en overlevelsesstrategi. Når disse fiskene kommer inn på slakteriet sammen med laksene risikerer arten å bli fraktet videre uten å være bevisstløse. Men uansett fiskeart, vil det alltid være en risiko for dårlig velferd under slakting. Selv om prosessen forsøkes å gjøres så smidig som mulig i samsvar med reguleringene vil det oppstå utfordringer. Det er tross alt mange dyr som skal drepes på samlebånd og selve slaktingen er brutal.
Som i dyrevelferdslovgivningen for øvrig ser vi også her en stor kontrast mellom virkeligheten og kravene i lovverket. I Slakteriforskriften er det krav om at fisken skal vernes mot unngåelig smerte, lidelse og frykt ved avliving og relaterte aktiviteter. Videre skal fisken håndteres på en skånsom måte og sedering skal utføres på forsvarlig vis.
Man kan undre seg hvordan smerte, lidelse og frykt skal unngås når dyrene møter døden på et slakteri. Til tross for reguleringen er velferden, ifølge Mattilsynet, ikke bra nok når det kommer til slakting av fisk. Selv om forskriftene skulle følges til punkt og prikke og avvik aldri forekom, må dyrenes møte med døden være grusomt. For meg var det ille å bare å se på.
Det er flere risikomomenter for dårlig velferd under slaktingen. Det kan være metoder for bedøvelse og avliving som ikke er egnet for en art eller størrelsesgruppe; mangelfullt vedlikehold og renhold av utstyr; intensiv slakting med for høy slaktehastighet; fisker som eksponeres for luft; utmattede dyr som ikke kan retnings-orientere seg; fisker som våkner opp av bedøvelsen før døden inntrer; feil bløggesnitt slik at fisken ikke blir avlivet; kompetanse, holdninger og internkontroll.
Mattilsynet illustrerte noen av risikomomentene med et eksempel. På et fiskeslakteri var utstyret som ble brukt til avliving uegnet til mindre fisker, og disse ble derfor ikke bedøvet og avlivet forsvarlig. 30-50% av fisken fikk ikke slaget plassert oppå hodet, men på siden av nakken og kroppen. Bløggesnittet ble heller ikke plassert over gjellebuen, men på siden av kroppen. Videre ble mange fisker avlivet uten at de ble bedøvet, og det ble observert svømmende fisk i utblødningstanken.
Slik jeg forsto det var dette bare ett eksempel av mange, og mange andre brudd oppdages heller aldri. Det er vanskelig å forestille seg de lidelsene fiskene må oppleve. Derfor blir det ekstra provoserende når man leser oppdrettsselskapenes bidrag til skjønnmaling når de forteller om slakteprosessen. Noen eksempler:
Cermaq om slakting:
"Etter 18-24 måneder i sjøen har laksen nådd en gjennomsnittsvekt på ca 4,5 - 5 kg. Slakteprosessen er rask og skånsom for å ivareta fiskevelferd og sikre optimal kvalitet på sluttproduktet, og det tar kun timer fra fisken er slaktet til den er på vei til kunder over hele verden.
Før slakting er det viktig å holde et sterkt fokus på dyrevelferd, og unngå å stresse fisken når tidspunkt for slakting nærmer seg."
Mowi om innhøsting:
"Når fisken har nådd slaktemoden størrelse, transporteres den til foredlingsanleggene våre, der den slaktes og sløyes. Vi fokuserer alltid på å håndtere laksen vår så skånsomt som mulig under slaktingen, og sørger for at fisken er i en så rolig tilstand som mulig gjennom hele prosessen. Vi sørger for at fisken slaktes på en så human og effektiv måte som mulig ved hjelp av slag- eller elektrisk bedøvelse."
SalMar om slakting og bearbeiding:
"Allerede etter ett år i sjøen er den første fisken klar for slakting. Fisken fraktes da levende i friskt sjøvann om bord i brønnbåt til land. Fra ventemerder går den skånsomt over til slakteriet. Avliving og utblødning skjer her med hjelp av høyteknologiske maskiner, og alltid i henhold til offentlig regelverk. Etter slakting blir laksen bearbeidet til ulike nivåer og produkter."
Profittmotiverte lovbrudd
Klassekampen meldte i juni 2024 om rekordmange bekymringer relatert til dyrevelferd til Mattilsynet i fjor. 1073 dyrehold med brudd på regelverket ble avdekket og fiskeoppdrettsnæringen er verstingen.
Politiadvokat Tone Strømsnes Olsen sitt innlegg "Straffeforfølgelse av lovbrudd i akvakulturnæringen" var i så måte interessant. Hun fortalte at akvakulturnæringen står bak en av dagens store miljøkriminalitetsutfordringer. For oppdretterne legger beslag på havområder og bruker felles, offentlig eiendom og naturressurser. Det er derfor riktig at det reageres med straff for alvorlige overtredelser. Hvordan håndteres disse sakene, og hvordan stiller domstolen seg til dem?
Akvakulturkriminalitet er et komplekst felt, og lovbruddene forekommer gjennom hele verdikjeden. De aller fleste saker er økonomisk motiverte og konkurransevridende. Blant lovbruddene som har blitt avdekket kan overskridelse av biomasse, feil- og underrapportering, ulovlig omsetning og eksport, forurensning, rømming av oppdrettsfisk og arbeidslivs- og miljøkriminalitet nevnes.
I saker om dyrevelferd legges det vekt på handlingens grovhet, antall dyr som rammes, graden av lidelse og graden av utvist skyld. Allmennpreventive hensyn tilsier at slike overtredelser bør tas alvorlig og straffes strengt. Videre kan straffenivået bidra til å høyne dyrs status og ha en holdningsskapende effekt. Men vi er på langt nær der nå. For i dag er strafferammene stort sett lave for lovbrudd som involverer dyr. Dette fordi dyrs status forhindrer både rettsvern og beskyttelse. At menneskenes interesser vernes mer enn dyrene går som en rød tråd gjennom hele samfunnet. Rettssystemet er intet unntak, noe følgende tilfeller illustrerer:
Overskridelse av lusenivå
I september 2024 risikerte både SalMar og Mowi dagmulkter på rundt en halv million kroner for å ha overskredet lusegrensene i flere uker. Mulktvarslene gjaldt for SalMars lokalitet Hosenøyan i Trøndelag, og Mowis lokalitet Skipningsdalen i Agder. Lusegrensen er fastsatt av myndighetene til 0,5 voksne hunnlus per fisk. På Hosenøyan hadde SalMar tre ganger så mye lus som denne grensen. Selskapet kom seg under grensen ved å gjennomføre lusebehandling. Også Mowi klarte å redusere lusenivået og begge selskapene slapp derfor unna dagbøtene. I august 2024 ble det rapportert inn flere overskridelser av lusegrensen til Mattilsynet enn i tidligere år. Dette kan henge sammen med varmere sjø. På det meste var 56 lokaliteter over lusegrensen.
I oktober 2023 ble det avdekket alvorlige lakselusutbrudd på to anlegg eid av Mowi og SalMar på Island. Oppdrettsvirksomheten har blitt kontroversiell og har ført til protester. For også på Island er lovene for svake og næringen har fått vokse uten at det har blitt stilt mange og strenge nok krav, heller ikke til lusebehandling. I merdene hos Arctic Fish (Mowi) og Arnarlax (SalMar) døde laksene enten på grunn av lus eller de ble nødslaktet. Til sammen endte cirka en million laks som dyremat som følge av luseangrepet.
Ifølge det islandske mattilsynet (MAST) ble det påvist i gjennomsnitt 96 lakselus og skottelus (i alle stadier) på fiskene som ble nødslaktet etter luseutbruddet. I en offentliggjort video kunne man se fiskene i merdene med hvite vevsskader på hodet og nakken, som er typiske for fremskredne luseskader. På oppdrettslaks forekommer lusene fortrinnsvis på hodet som ikke er dekket av skjell. De åpne sårene medfører blodtap og blir raskt infisert av bakterier.
Feilrapportering av lakselustelling
I 2015 ble en produksjonssjef i et fiskeoppdrettsanlegg dømt for feilrapportering av telling av lakselus. Personen hadde ved flere anledninger gitt falsk forklaring til kontrollmyndighetene. I flere tilfeller var feilrapporteringen gjort forsettlig, for å skjule at det var for mye fisk i anlegget. Straffen for overtredelsen ble fastsatt til fengsel i 60 dager, hvorav 30 dager betinget. Hensynet til miljøet, til næringen og betydningen av å verne ulike naturinteresser spilte inn ved straffutmålingen. Oppfatningen var at det måtte reageres strengt på forsettlige overtredelser av allmennpreventive grunner. Er dette en streng reaksjon?
Feilrapportering, unnlatt lusebehandling, massedød av fisk
Fra august 2012 til februar 2013 feilrapporterte et oppdrettsselskap om telling av lakselus. Selskapet hadde 15 ganger så mange lus per fisk enn det som var tillatt, noe som ble holdt skjult for Mattilsynet. Tidligere daglig leder leverte inn falske rapporter om antall lakselus for fire ulike lokaliteter. Det ble heller ikke foretatt nødvendig lusebehandling. Videre ble det forårsaket massedød i forbindelse med forberedelse til slakting. Omtrent 16 000 laks døde som følge av oksygenmangel og miljøforholdene i slaktemerden. Det ble ikke foretatt oksygenovervåkning og Mattilsynet ble ikke varslet om hendelsen.
I denne saken ble næringen blant annet dømt etter dyrevelferdsloven (§ 37, jf. § 24 første ledd bokstav a og b med tilhørende forskrifter, hvor strafferammen er bøter eller fengsel i inntil 1 år.) Tidligere daglig leder ble dømt til seks måneders fengsel. Han ble videre fradømt retten til å ha en ledende stilling i to år i noe selskap som driver virksomhet med produksjon av akvatiske organismer.
Overtredelsene som ble begått gjorde at selskapet slapp å betale for lusebehandling, noe som førte til en besparelse på rundt 400 000 kroner. Dette beløpet ble inndratt. Ifølge Økokrim var feilrapporteringen systematisk over lang tid. Økokrim ønsket rettighetstap i to år, det vil si at selskapet skulle miste retten til å ta i bruk nye oppdrettskonsesjoner som selskapet allerede hadde fått. De mente en strengere reaksjon var nødvendig av hensynet til både miljøet og næringen, da en bot alene ikke ville være avskrekkende nok.
Høyesterett tok ikke dette til følge og selskapet ble kun straffet til å betale seks millioner kroner. Noe de lett hadde råd til for i 2013 var selskapets omsetning på ca. 111 millioner kroner og årsresultatet på 21 millioner. I 2014 og 2015 var omsetningen på henholdsvis 133 og 187 millioner og årsresultatet på 20 og 16 millioner kroner.
Retten ønsket at straffen skulle virke atferdsregulerende og avskrekkende og at den skulle være passende gitt alvorligheten av forholdene og selskapets økonomi. Det ble anerkjent at lakselus og smitte er et alvorlig problem i norsk oppdrettsnæring og at det derfor er nødvendig å rapportere korrekt og å holde lusenivåene nede. Dyrevelferden og næringens renommé og inntjeningsevne ble nevnt som viktige hensyn for hvorfor de som ikke følger regelverket må straffes stengt.
Massedøden av fiskene ble forårsaket av forsømmelse. 16 000 fisker døde på en grufull måte på grunn av oksygenmangel. Likevel anses næringens renommé og inntjeningsevne som viktige hensyn på lik linje med dyrevelferden. Videre er den milde straffen sannsynligvis ikke så veldig avskrekkende.
Lakserømming
I oktober 2022 rømte rundt 35 000 oppdrettslaks ut i Sognefjorden fra et anlegg som selskapet Aller Aqua Norge drifter. Blant de rømte fiskene var det kjønnsmodne laksefisker og dyr med påvist sykdom. Hendelsen foregikk i gyteperioden for villaks og rømmingen kunne derfor gjøre stor skade. Forelegget kom på 4,5 millioner kroner, som så langt ikke er vedtatt av selskapet.
En næring på ville veier
Er millionbeløp avskrekkende nok i en næring som håver inn milliarder? Igjen virker det som om hensynet til næringen veier tyngst til tross for alvorligheten i overtredelsene og konsekvensene for fiskene. På kurset sa Nærings- og fiskeridepartementet at hvis regelverket følges skal det gi oppdrettsnæringen et godt omdømme. Men det dårlige ryktet er ikke bare et resultat av at noen ikke følger regelverket. Næringen skaper problemer for dyrene og miljøet selv om reglene overholdes og fortjener etter min mening hverken beskyttelse eller et godt omdømme. I tillegg er regelverket naturligvis ikke egnet til å ivareta miljøvern eller velferd for fiskene.
Utfordringene i næringen er komplekse og kan ikke fikses innenfor dens rammer. Redningen ligger heller ikke i mer regulering, teknologi eller småskalaprodusenter. Fiskeoppdrett utgjør en miljøbelastning som vi burde vært foruten. Videre er utnyttingen av fiskene for ren profitt og smaksopplevelser moralsk galt og uforsvarlig. Det er så mange faktorer som taler imot næringen og derfor bør den avvikles. Dette blir temaet for neste og siste del om fiskeoppdrett.