Norsk fiskeoppdrett Del 1: Grønnvasking i storkapitalens navn
- abolisjonisten
- 29. okt. 2024
- 18 min lesing
Oppdatert: 23. jan.
Fiskeoppdrett er et tema jeg har ønsket å skrive om i en stund. Jeg visste at denne formen for utnytting var svært omfattende, men ikke hvor ille det sto til med tanke på næringens omfang, negativ miljøpåvirkning og lidelsene fiskene utsettes for. Oppdrettsfisken er Norges viktigste produksjonsdyr. Hvert år blir det satt ut mer enn 350 millioner laks og regnbueørret i sjøen. Under en slik intensiv produksjon er det ikke til å unngå at det blir utfordringer for dyrenes helse og trivsel. Bare i 2023 døde over 100 millioner fisker i den norske oppdrettsnæringen. Det høye antallet får meg til å anta at oppdrettsnæringen anser en viss prosent frafall som akseptabelt.
Næringen består til dels av store, børsnoterte selskaper og inntjeningen er skyhøy. Disse verdiene skal beskyttes. Norsk fiskeoppdrett har fått kritikk fra flere hold innen dyrevern- og miljøbevegelsen, samt fra Veterinærinstituttet og Veterinærforeningen. Det er bred enighet om at det er store dyrevelferdsmessige og etiske utfordringer knyttet til fiskeoppdrett.
Det er nok en av grunnene hvorfor mange selskaper bruker ressurser på å fremstille seg selv som grønne og bærekraftige aktører. Det brukes villedende markedsføring slik at virksomheten fremstilles som bedre enn den er i forhold til sin påvirkning på dyr, natur og klima. Dette kalles grønnvasking. I fiskeoppdrett, som jeg anser som både uetisk og miljøskadelig, er grønnvaskingen todelt. Den går på fiskevelferd og miljøpåvirkning.
Lidelser og død hører med
Som i andre næringer der dyr utnyttes, er vi er kjent med at det produseres dyr i millioner for å bli mat. Fiskeoppdrett topper denne statistikken. Ifølge statistikk fra Fiskeridirektoratet var beholdningen av laks i matfiskproduksjon på over 457 millioner oppdrettslaks i 2023. 1135 tildelte tillatelser til matfisk av laks og regnbueørret var fordelt på 989 lokasjoner i sjø til disse to artene. Antallet settefisk av laks og ørret klekket i 2023 var på nesten 597 millioner. Antallet rensefisk til lakselusbekjempelse (oppdrettet og villfanget) lå på over 30 millioner i norske oppdrettsmerder i 2023.
Fiskeoppdrett består av tre faser. I stamfiskanlegg holdes stamfiskene (kjønnsmodne fisker) som produserer rogn og melke. Klekking og oppfôring av yngelen finner sted i settefiskanlegg i ferskvann på land. Etter 8-18 måneder har laksen gjennomgått en smoltifisering (den kan tåle saltvann) og er klar til å overføres til sjøvann. Settefisk av laks kalles smolt. De unge fiskene flyttes så til merdene i sjøen (matfiskanlegg), som også kalles for sjøfasen, der de fôres opp. Etter 12-24 måneder blir fiskene slaktet.
Rundt 62,8 millioner laks (16,7%) og 2,5 millioner regnbueørret (14%) døde i sjøfasen i 2023. For laks i sjøfasen er dødelighetstallene i 2023 de høyeste registrert så langt. Til sammen døde 65,3 millioner laksefisk. I tillegg økte forekomsten av sår og nedklassifisert fisk. Også i settefiskfasen dør det mange fisker. Fiskehelserapporten 2023 fra Veterinærinstituttet viser at 37,7 millioner laks og 2,4 millioner regnbueørret over 3 gram døde fra settefiskproduksjon på land i 2023.
Livet i oppdrettsnæringen hvor fiskene lever i kar og overfylte merder (det kan være mellom 200.000 og 300.000 fisker i en merd) er ikke bare tøft, men i mange tilfeller dødelig før fiskene. I tillegg til den høye dødeligheten påvirkes dyrene av ulike produksjonslidelser, som ryggradsdeformasjoner eller bakterieinfeksjoner. For fiskene er det tre helseproblemer som går igjen: Skader ved avlusningsoperasjoner, kompleks gjellesykdom og vintersår. En vesentlig endring fra tidligere år er at skader forårsaket av maneter er rangert blant de ti viktigste helseutfordringene.
Infeksjonssykdommer er hovedårsaken til dødelighet i norsk fiskeoppdrett. De vanligste er vintersår (forårsaket av bakterier som gir dype sår på fiskens kropp); kardiomyopatisyndrom (CMS) som er en hjertelidelse, også kalt for hjertesprekk; hjerte- og skjelettmuskelbetennelse (HSMB), en virussykdom; pasteurellose (forårsaket av bakterier) og gjellesykdom (fisken får pustevansker).
Andre alvorlige sykdommer er Pankreassykdom (PD), infeksiøs lakseanemi (ILA), bakteriell nyresyke (BKD) og yersiniose (bakterieinfeksjon, også kalt rødmunnsyke). Lusebehandlinger og stress ved håndtering, blant annet for vaksinering, kan svekke fisken slik at den blir enda mer utsatt for infeksjoner.
Lakselus, en tapt kamp
Tetthet i merdene og lett spredning av smitte i vann gjør at fiskene lett utsettes for sykdommer og parasitter. Lakselus er fortsatt den største utfordringen når det gjelder parasitter hos laks i sjøfasen. Lakselus er en naturlig forekommende parasitt på laksefisk i sjøvannsfasen, men har utviklet seg til å bli et dominerende problem for laks i oppdrett. Lusen skal bekjempes for å begrense smitte til villaksen. Videre kan lakselus forringe kvaliteten på kjøttet, og det er derfor i oppdretternes interesse å holde lusenivået nede.
Ifølge Veterinærinstituttets fiskehelserapport 2023 er flesteparten av avlusingene nå medikamentfrie. Antall termiske behandlinger (avlusing med varmt vann) gikk ned med 24 prosent og mekaniske avlusinger (spyling, børsting) var den vanligste metoden i 2023.
Disse metodene fører til store skader, lidelser og dødelighet for både laksen og rensefiskene. Mekanisk avlusing kan føre til skjelltap og blødninger i huden. Bruk av rensefisk til avlusing er meget kontroversielt, da en stor andel av rensefisken dør i løpet av produksjonsperioden. Videre er det uetisk å forbruke et dyr under matproduksjon av et annet.
Termisk behandling, eller avlusing med varmt vann, krever håndtering, trenging og pumping og fører til mye stress for fiskene. Optimaltemperaturen for laksen ligger mellom 12-15 grader. Når laksene puttes i varmt vann, blir det naturligvis et sjokk når vannets temperatur er mellom 28 og 34 grader. Prosessen fører til skader, panikk, hoderisting, kollisjon med veggen, øye- og gjelleskader. Siden fisken mangler det laget med døde celler på huden som f.eks. vi mennesker har, må denne behandlingen følgelig oppleves som svært smertefull.
Gjellene er fiskens lunger og disse er i direkte kontakt med det varme vannet under termisk avlusing. Dette kan føre til blødninger og epitel-løsning. Det er en direkte blodforsyning fra den andre gjellebuen til hjertet som raskt blir oppvarmet under termisk behandling. Det kan forekomme en degenerasjon i hjertemuskulaturen rundt koronarkarene etter denne behandlingen. Det er med andre ord et stort skadepotensial for innvendige skader. Utsettes fiskene for flere slike behandlinger forsterkes de negative effektene. Det er ubegripelig hvordan dyr med vilje kan utsettes for så mye lidelse, og at dette ikke ble stoppet umiddelbart når fiskene viser slike sterke reaksjoner og når skadene er så alvorlige. Til tross for manglende dokumentasjon, kunnskap og utredning om metoden ble den ikke forbudt. Men f.eks. oppdrettsselskapet SalMar forteller om sine lusebehandlingsregimer at disse er "skånsomme mot både fisk og miljø".
Når det kommer til avlusing ved hjelp av rensefisk som rognkjeks og leppefisker er det også flere utfordringer. Rognkjeksen kommer fra oppdrett og har blitt den nest tallrike fisken som oppdrettes. Leppefiskene oppdrettes eller fanges vilt. Her forekommer høy dødelighet allerede under fangst og transport. Fiskene dør videre av infeksjoner eller sårskader. Det hender også at laksefiskene, som er rovfisk, spiser rensefiskene. I Veterinærinstituttets rapport vises det til en nesten 100% dødelighet under produksjonssyklusen for rensefisk. Mattilsynet har uttalt at oppdrettsnæringen i liten grad har kontroll med rensefisken.
Dette forklarer hvorfor metoden er så omdiskutert når millioner av liv brukes og kastes. Dette inntrykket forsterkes av at rensefiskenes effektivitet som lusespisere kan være lav. Den har dermed kun en begrenset nytteverdi. Rensefiskene trives åpenbart ikke og mestrer ikke livet i fangenskap under betingelsene i intensiv produksjon. Det mangler også på kunnskap om rensefiskenes behov, men likevel lar myndighetene næringen ta i bruk metoden.
Oppdrettsselskapet SalMar har nylig bestemt seg for å ikke lenger bruke rensefisk i sjøen. Det betyr at SalMar Settefisk avvikler produksjonen på sitt anlegg i Stjørdal. Den høye dødeligheten har ført til at Mattilsynet og regjeringen nå ønsker endringer i regelverket for håndtering av disse fiskene. Rensefiskene har vært utsatt for ulovlig avlusning sammen med laksen, selv om de ikke selv har lus. De skal tas ut av fiskegruppen før operasjonene, som innebærer behandling av laksefisken mot lakselus, starter, altså før en eventuell trenging eller pumping. Det gjeldende regelverket åpner for at fiskene kan bli værende i merdene. Denne delen kan nå forsvinne fra forskriften.
Mattilsynet har skrevet i et høringsforslag:
Akvakulturdriftsforskriftens § 28 andre ledd, siste setning, fører til at mye rensefisk er med i fiskegruppen som gjennomgår en avlusing på ulike måter. Det er uklart om lav utsorteringsgrad skyldes mangel på gode og effektive metoder for utsortering av rensefisk, eller at hensiktsmessige metoder som er utviklet og forsket på i de senere årene for beste praksis, benyttes i alt for liten grad. Lav utsorteringseffekt kan også skyldes at det i stor grad settes av for lite tid til utsorteringen. Uansett årsak til manglende utsortering, er den en vesentlig årsak til de høye dødelighetstallene.
Jeg vet ikke nøyaktig om forslaget til regelendringen er en medvirkende årsak til SalMars avgjørelse. Men det er uansett verdt å være kritisk til den. Er det en gladnyhet at selskapet vil slutte å bruke rensefisk? For rensefiskene er det selvsagt positivt, men for laksene ikke, da problemet med lakselus ikke opphører av seg selv. Varmere havtemperaturer øker heller lakselusforekomsten og vil dermed gjøre avlusing nødvendig i stort omfang også i fremtiden.
Noen dyrevernere her til lands jubler når SalMar og andre lakseprodusenter avvikler bruken av rensefisk. Men SalMar gjør dette ikke av omtanke eller kjærlighet til rensefiskene. Selskapet har tross alt ikke hatt noen problemer med å misbruke dem til nå og over tid. Derfor fortjener de hverken anerkjennelse eller ros når de fortsetter med å utnytte millioner av laksefisk ved å fordømme dem til et liv i intensiv produksjon, som også innebærer å pine dem ved bruk av andre avlusingsmetoder.
Fiskevelferd, en fantasi
Ved å se på utfordringene avlusing og dyreholdet i merdene skaper, er det lett å forstå hvorfor fiskevelferden blir debattert. Jeg mener at "velferden" for fiskene ikke bare er dårlig, men helt fraværende. Fiskene lever rett og slett under horrible forhold som på ingen måte samsvarer med påstandene om velferd. Vi bør også huske på at produksjon av animalske produkter alltid involverer lidelse, død og utnytting.
Jeg har alltid tenkt at bare det å dra en fisk ut av sitt element var et overgrep. Mer enn 10 sekunder ute av vannet kan være skadelig. I tillegg kommer selvsagt smertene og det store ubehaget dette medfører. Kanskje det kan sammenlignes med hvordan vi ville følt oss om noen dro oss under vann mot vår vilje.
Lidelsene fiskene i oppdrettsnæringen utsettes for blir mer forståelig om vi ser på hvordan de lever i det fri og hvordan de er tilpasset det livet de opprinnelig er skapt for. Kontrasten er stor. Ser vi på fiskens biologi og atferd og sammenligner det med oppdrettsforholdene, støtter dette argumentasjonen for at oppdrettsnæringen bedriver grønnvasking. Oppdretterne hevder at de stiller strenge krav til fiskevelferd med sikte på å forbedre fiskens helse, blant annet fordi man ønsker at flest mulig fisk overlever produksjonssyklusen.
Fisker har alltid blitt utnyttet grovt, men med oppdrettsnæringen har utnyttingen fått en ny, men ikke mindre barbarisk vri. Er det sånn fordi det bare er fisker? Selv i dag har vi fordommer mot disse dyrene når det gjelder deres utseende og evner. Fordommer bygger gjerne på kunnskapsløshet og mangel på empati. Vi har en tendens til å undervurdere en rekke arter på grunn av liten forståelse, interesse eller fordi vi misliker den arten det gjelder. Det har lenge vært lite engasjement og oppmerksomhet rettet mot fiskens ve og vel og hvordan den har det i industriene. Men dette er i ferd med å endre seg, noe jeg håper vil vedvare og en kan håpe at flere ønsker å lære mer om dyrene i vannet.
Fantastiske fisker
Fisker utgjør 60% av alle jordens kjente virveldyr. De kan deles inn i to hovedgrupper: beinfisk og bruskfisk. Artene i begge gruppene har de samme ti anatomiske systemene som landvirveldyr: skjelett, muskler, nervesystem, hjerte og blodomløp, respiratorisk system, sanser, fordøyelse, forplantningssystem, kjertelsystem og ekskresjonssystem. At fisker er virveldyr som har mye til felles med pattedyr som vanligvis står oss nærmere, kan lett glemmes. Fisker er tilpasset et liv i vann. Derfor har de strømlinjeformede kropper med kraftige muskler og flate lemmer (finner).
Fisker føler, tenker, lærer, har god hukommelse, en forståelse av tid og forventninger om fremtiden. Hukommelse henger sammen med læring og forventninger om fremtidige hendelser. Det finnes mange eksempler på at fisker har vist at de husker ting som har skjedd for en tid tilbake. For eksempel har karper lært å holde seg unna fiskekroker, og paradisfisker har blitt observert at de unngår områder der de tidligere har vært angrepet av rovfisk. Mange fisker er nysgjerrige. De har et sosialt liv og setter pris på lek. Fisker er, som andre dyr, individer med personlighet og kan knytte tette bånd til andre fisker. De er noen, ikke bare noe. Deres liv har en verdi for dem selv. De bruker sine sanser og ferdigheter for å overleve, formere seg og ellers for å mestre livets utfordringer og det miljøet de lever i.
For eksempel har rensefisker vist at de kan bruke redskaper og utvikle avanserte mentale ferdigheter. De besitter episodisk hukommelse, som betyr at de kan bruke hukommelsen i tre dimensjoner (hvem, når, hva). Sannsynligvis fordi jobben som rensefisk er krevende. En blekksprut kan lære seg å finne frem i en labyrint raskere enn en hund klarer, og en liten kutlingfisk trenger bare en svømmetur over en lavvannspytt ved høyvann for å huske pyttens topografi.
Fisker har et velutviklet og avansert sanseapparat og de er som oss visuelle skapninger. Øynene deres er ikke ulike våre (bare uten øyelokk). Fisken ser like klart i vann som vi ser i luft. De fleste fisker er tetrakromatiske, det vi si at de ser farger klarere enn vi gjør. Fargespekteret vårt er mer begrenset. Enkelte fisker ser også lys i deler av det ultrafiolette spekteret.
Livet i vannet påvirker ikke bare synet, men også hørsel, smaks- og luktesans. Fisker bruker lyd både for å kommunisere og for å orientere seg. De har flere måter å produsere lyd på.
Fiskens hørsel er bedre enn vår på enkelte måter. Noen fiskearter hører ultralyd, dvs. opp til 180 000 Hz. Fisker som torsk, abbor og rødspette reagerer på infralyd ned til 1 Hz. Bølger, tidevannet og vann som støter mot klipper, strender mm. skaper infralyder. Sannsynligvis benytter fiskene denne akustiske informasjonen under migrasjon, slik trekkfugler orienterer seg ved hjelp av atmosfæriske fenomener. Fiskenes sensitive hørsel gjør dem sårbare for undervannslyder.
Næringen har avlet på fisk som vokser fortere enn ville arter for profittens skyld. Dette fører som oftest til negative konsekvenser hos dyrene, og hos laksen har dette påvirket fiskens hørsel. Dette fordi den raske veksten forårsaker deformitet i fiskenes øresten, som kan medføre opptil 50 % hørselstap. Laksen frarøves altså en viktig sans for at den skal vokse raskere. Dette er neppe i laksens interesse.
Fisker har atskilte organer for lukt og smak, selv om skillet er uskarpt, siden alle substanser de møter, er oppløst i vann. De har tunger og smaksløker. De fleste befinner seg i munnen og svelget, men mange har også smaksløker på leppene og snuten. Luktesansen er viktig for dem som lever i vann hvor sikten kan være dårlig. Fisker bruker luktesansen for å finne mat, en make eller for å finne veien hjem. Haiens luktesans er f.eks. ca. 10.000 ganger skarpere enn vår. Også laksen har en høyt utviklet luktesans. Når de unge laksene svømmer gjennom elven mot havet, registrerer de vannets kjemiske sammensetning underveis. Når de svømmer tilbake til fødestedet for å formere seg mange år senere, bruker de blant annet luktesansen for å finne veien tilbake.
Fisker er flinke til å navigere og bruker forskjellige metoder for å finne frem. Noen arter bruker solen som kompass. I boken I hodet på en fisk skriver Jonathan Balcombe at "Laks har legendariske navigasjonsevner. De er anadrome, det vil si at de migrerer til havs for deretter å vende tilbake til elvene der de ble født, for å gyte. At de er i stand til dette, etter å ha tilbrakt flere år i åpent hav, viser at de har et av naturens fineste innebygde GPS-systemer." Laksen er altså en langdistansesvømmer som kobler seg til jordens magnetfelt for å få hjelp med navigeringen.
Som andre dyr er fisker følsomme for kontakt og bruker berøring som en måte å kommunisere på. Fisker berører eller gnir seg mot hverandre. Noen liker også å bli klappet av dykkere. Det å føle glede gjør ikke bare godt, men tjener også til å oppmuntre nyttig atferd. Følelser er avhengig av nervebaner som er felles for alle virveldyr og bevart ved evolusjon.
Siden fisker kan føle nytelse og glede, kan de selvsagt også føle smerte og lidelse. Det er muligens fortsatt noen som mener at fisker ikke kan føle smerte, men basert på dyrenes biologi og atferd gir det ingen mening å påstå dette. Og som andre virveldyr, inkludert mennesker, har fisker en interesse i å unngå lidelse, skader og død for å sikre overlevelse. Forskning viser at fisker kan føle både akutt smerte og den påfølgende, verkende smerten. Bevisene for at fisker føler smerte er entydige.
Fisker kan oppleve stress, frykt, depresjon og frustrasjon. Måling av gjelleslagene (hvor raskt gjellelokkene åpner og lukker seg) er en god indikator på stress og ubehag hos fisker. Ved ubehagelige behandlinger kan fisker vise negative reaksjoner og smerte og kan bli så påvirket av dette at de ikke lenger er i stand til å utøve normal atferd. Smerten vises gjennom fysiologiske reaksjoner og atferd. Reaksjonene under termisk avlusing er et godt eksempel.
Livet som ressurs
Vi besitter mye kunnskap, men spørsmålet er hvordan myndighetene, næringen og forbrukerne forholder seg til dette. Kommer kunnskapen fisken til gode? Per i dag er det lite som tyder på det. Dette er både urettferdig og forkastelig. Noen fakta blir til og med presentert på en misvisende måte.
I oppdrettsselskapet Cermaqs promovideo "The Arctic Experience"
blir vi fortalt at laks er sosiale dyr som liker å svømme sammen som om de av natur var stimfisker. Men en fri laks lever deler av sitt liv alene, noe den aldri får anledning til under oppdrettsforhold. Tvert imot må de dele plassen med tusenvis av andre fisker. Hos Cermaq kan det være opptil 300.000 laksefisker i en merd, som selskapet hevder ikke er et stort antall.
Som nevnt over, vandrer laksen i naturen over store avstander. I fangenskap vil den aldri få dekket dette behovet. Fiskene får hverken brukt kroppen på en god måte, sansene eller sine mentale ferdigheter. Hjernen får ikke utviklet seg som hos villfisk. Oppdrettsfiskene får ikke utforsket omgivelsene eller tilbys noen form for variasjon. I merdene, som bare er rundt 30 meter dype, får fiskene heller aldri anledning til å flykte fra eventuelle farer (f.eks. alger, maneter, lakselus, temperaturendringer).
Det er påvist at mange fiskearter ikke trives i fangenskap, hvilket ikke er overraskende. For en fisk i en merd må livet oppleves som kjedelig og frustrerende. Og når oppdrettslaksene rømmer og parrer seg med villaksen får dette negative konsekvenser for villaksbestandene. Oppdrettsfisken er ikke rustet godt nok for et liv i frihet på grunn av dens begrensede evner.
Tar vi i betraktning hvordan fisker skal og ønsker å leve, og hvordan de er tilpasset dette livet, burde vi forstå hvor grusomt og nedverdigende det er å holde dem i oppdrettsanlegg. Men for næringen og forbrukerne er de bare ressurser som skal bli mat fortest mulig, og de har derfor ikke krav på mer i den relativt korte perioden de lever.
Det er tydelig at hverken dyreholdet eller regelverket er i tråd med forskning og kunnskap. Det i seg selv er ikke noe nytt i husdyrindustrien, for heller ikke fiskens behov og interesser passer sammen med næringens krav til lønnsomhet og effektivitet. Derfor tas ikke kunnskap på alvor og den anvendes kun i den grad det er fordelaktig for næringen. Ved hjelp av avl (som jeg skal skrive mer om i del 3) prøver man å manipulere dyrene i den retning at de skal passe bedre inn i industrien. Dette er ikke bare svært uetisk, men funker stort sett dårlig praktisk sett, som vi ser i andre husdyrnæringer. Likevel er vekst et av de ønskede egenskapene hos oppdrettslaks, noe som blant annet Cermaq formidler på sin nettside.
Grønnvasking på sitt beste
Næringene som buker dyr er flinke til å skjule realiteten og å tilsløre den. For dødelighetstall og bilder av fisker med vintersår fungerer ikke som god reklame. Dermed tar selskapene i bruk begreper som dyrevelferd, bærekraft og naturlig. På SalMar sin nettside heter det at selskapet driver "Oppdrett på laksens betingelser" og at "Fiskevelferd er alltid i fokus." Grieg Seafood forteller at "God helse og fiskevelferd er først og fremst et etisk ansvar."
SalMar formidler i en promovideo at laksen spiller hovedrollen i næringen og at den trenger gode miljøforhold for å trives. Dermed vises en fiskemerd samtidig som fortellerstemmen sier "Her er forholdene ideelle. Alt i balanse." Oppdrettsselskapet Måsøval bruker naturen i sin markedsføring via sitt slogan "Made by nature". Og at "Den beste laksen er glad, sunn og grønn." Slike pussige fremstillinger fra næringen vil nok aldri slutte å forundre meg.
Det er riktig at oppdrett foregår i naturen, men den er på ingen måte naturlig. Naturen er først og fremst en kulisse for næringen. Selve oppdrett og produksjon fra stamfiskene til salg av matfisk er en høyindustriell prosess som forurenser og påvirker den fine naturen rundt negativt: rømt oppdrettslaks svekker villaksen; utslipp av næringssalter fra rester av fiskefôr og avføring kan gi økt algevekst og føre til overgjødsling i fjordområder; miljøgifter i fiskefôr slippes ut i sjøen; bruken av kobber og andre stoffer til notimpregnering og legemidler mot lakselus og sykdommer påvirker dyre- og plantelivet på sjøbunnen og krepsdyr; oppdrettsanlegg legger beslag på sjøarealer og kan gi forstyrrelser i form av lys og støy som kan påvirke sjøfugler.
Forholdene er ikke ideelle for fiskene som er innestengt i merdene og som dør i millioner. Laksen kommer ikke først i den forstand at dyrets velferd og helse er prioritert for dyrenes skyld. Tror for eksempel SalMar på sin påstand om at de bygger sin næring på laksens premisser? Sitter selskapet med en forestilling om at dette livet, stikk i strid med fiskens natur, er noe den ville valgt selv? Mest sannsynlig ikke. For det er ikke laksens interesser som teller, kun selskapenes ønske om enorm avkastning.
Regjeringen støtter dette formålet, ifølge deres side om havbruk:
Havbruk har vokst til å bli en betydelig næring i Norge og er i dag vår nest største eksportnæring. Som verdens største oppdrettsprodusent og eksportør av atlantisk laks og regnbueørret, har Norge en viktig rolle som produsent av bærekraftig mat globalt.
Så både oppdrettsselskapene og regjeringen påstår at norsk sjømat er bærekraftig mat for fremtiden og en viktig og nødvendig proteinkilde. Næringen ønsker naturligvis å selge sine produkter. Det stemmer at vi trenger mat, men vi vet også at det ikke må være protein fra dyr, enten det er fra akvatiske dyr eller landdyr.
Fiskeoppdrettsnæringen er gjerne villig til å sammenligne seg med annen dyreproduksjon ved å formidle at den er bedre på bærekraft og klima. Men da hoppes det bukk over det faktum at landbruksdyreproduksjon er en katastrofe når det kommer til dens økologiske fotavtrykk og naturpåvirkning. Intensiv produksjon av dyr er ikke i nærheten av bærekraftig. Og ifølge Sintefs rapport Oppdatert klimaregnskap for norsk sjømat (2020) har laksens klimaavtrykk økt.
Til tross for dette betegnes norsk oppdrettsfisk som klimavennlig. Regjeringen ønsker å legge til rette for videre vekst i havbruket innenfor bærekraftige rammer. Det er bra med ambisjoner, men siden næringen allerede drives svært intensivt, er det vanskelig å se for seg hvordan mer vekst og eksport skal kunne realiseres på en bærekraftig måte.
Verdens fiskebestand har gått ned betraktelig og dette merkes også i Norge. Overfiske går ut over en rekke arter som er avhengig av havet som f.eks. sjøfugler. Fiskeoppdrett i Norge er en enorm industri som også forbruker villfanget fisk. I tillegg til de lokale miljøpåvirkningene, må laksen for hele verden transporteres til de ulike landene den selges til (ofte med fly). Videre er fiskefôret sløsing med ressurser samtidig som det i varierende grader bidrar til overfiske og avskoging (hvis råvaren er brasiliansk soya). Tørrfôret som oppdrettsfisken spiser består av vegetabilske ingredienser (ca. 70%) og resten av fiskemel og -olje.
I Sintefs rapport er fiskefôret en viktig faktor i laksens klimaspor:
Siden 2009 har det vært stor vekst i oppdrett av laks og anleggene har blitt større med mer avansert utstyr og spesialiserte fartøy. Med veksten i havbruksnæringen, har næringen også fått et økende problem med økt dødelighet og redusert vekst på grunn av lakselus og sykdommer. Disse utfordringene har resultert i økt fôrforbruk, økt behov for behandling med bruk av service- og brønnbåter og produksjon av legemidler og rensefisk som benyttes til behandling av lakselus. Økt dødelighet fører til dårlig utnyttelse av fôret fordi man produserer og bruker fôr til mere fisk enn man får høstet.
Norske myndigheter vil sørge for at havbruksnæringens fôrforbruk er basert på bærekraftige kilder innen 2030.
Det ser heller ikke bra ut for laksens klimaavtrykk at flere enn én av fem laks dør i produksjonen. Så påstanden om at vi kan redde klimaet og motvirke matmangel i verden med norsk oppdrettslaks framstår ikke som en god og fornuftig plan. Men som salgsstrategi er dette selvsagt smart.
Utviklingen og veksten i oppdrettsnæringen rettferdiggjøres med at verdens voksende befolkning må forsynes med mat. Maten skal helst komme fra bærekraftige kilder og være sunn. Oppdrettsfisk skal i denne sammenheng være en del av løsningen. Men som nevnt over betyr fiskeoppdrett, som annen kjøttproduksjon, sløsing med ressurser. Påstanden om bærekraft holder derfor ikke vann. Med andre ord spiser oppdrettslaksen mat som mennesker kunne spist direkte. Det forbrukes langt flere matressurser i form av fiskefôr enn det vi får igjen i form av lakseprodukter. Den samme ineffektiviteten ser vi i annen dyreproduksjon. Laksegiganten Mowi påstår derimot at sjømat (fra oppdrett) har høy energi- og proteineffektivitet. Det noble formålet, påstanden om at lakseoppdrett kan mette verden på en bærekraftig måte, stemmer derfor ikke.
Vi kan og bør spise mer plantebasert ifølge nasjonale og internasjonale råd og anbefalinger som går på både miljø og helse. Plantebasert mat er langt mindre ressurskrevende og mer bærekraftig. Dyreproduksjon vil alltid tape mot planteproduksjon ved sammenligning av ulike faktorer. Og det er logisk når vi ser på hvordan animalske matvarer blir laget. Vi må ikke spise fisk og det må heller ikke befolkningen i de landene norske oppdrettere eksporterer vanvittige mengder til. For verken Polen, Danmark, USA, Frankrike, Nederland, Spania, Storbritannia, Kina, Italia eller Sør-Korea, som er de største eksportmarkedene, er trengende land i nød. De har råd til å betale godt for sine smakspreferanser og "fine dining"- opplevelser, for norsk oppdrettslaks er slettes ikke billig.
Profitt for enhver pris
Fisken er et nødvendig middel for å nå et mål. Målet er penger. For uten laksefiskene, ingen fortjeneste. I den forstand kan jeg skjønne for eksempel SalMar sin visjon: "Passion for Salmon."
I Norge produseres over halvparten av verdens oppdrettslaks. Ifølge Fiskeridirektoratets årsrapport 2023 eksporterte Norge sjømat (mest fra oppdrettet fisk) til en verdi av 171,7 milliarder kroner, og næringen er Norges tredje største eksportnæring. I 2023 ble det solgt litt over 1,5 millioner tonn laks og 1,3 millioner tonn sjømat fra havbruk ble eksportert. Norsk havbruk har utviklet seg til en verdi på 128,7 milliarder kroner i 2023. Oppdrett utgjør 75% av den totale sjømateksporten målt i verdi.
Kapital kunne melde om nye rekorder for norsk sjømat tidligere i år. Økningen i eksporten er på hele 20 milliarder kroner sammenlignet med året før. Dette gjorde SalMar til den store kursvinneren på børsen av oppdrettsselskapene. Sjømateksporten har økt hver måned i tre år. Laks blir eksportert mest, fulgt av torsk og ørret. Mowi er det største sjømat- og oppdrettsselskapet på Oslo Børs. Andre er Austevoll Seafood, Lerøy Seafood, SalMar, Grieg Seafood og Måsøval. Her dreier det seg om store, kapitalsterke aktører som opererer i et utpreget konkurransebasert marked.
Den 16. oktober skrev Finansavisen at oppdrettsgiganten Mowi hadde et rekordhøyt slaktevolum (161.000 tonn laks) i tredje kvartal, men det operasjonelle driftsresultatet var lavere enn ventet. Selskapet opplyser at det venter et driftsresultat på 173 millioner euro i kvartalet. Analytikerne estimerte derimot et resultat på 178 millioner euro. At det "bare" ble 173 millioner forklares blant annet med svakere marginer i Norge som skyldes biologiske utfordringer som følge av lakselus.
Dette er svimlende tall som gir et inntrykk av næringens omfang, både med tanke på antall dyr og fortjeneste. Hvor mange individer er 161.000 tonn laks? Man kan glemme at det dreier seg om levende, følende og bevisste skapninger som utnyttes. Ved å behandle dem som produksjonsenheter og biomasse er det lettere å distansere seg. Jeg mener at vi bør tenke annerledes. Det er viktig å holde på empatien og la dyrenes lidelser gå inn på oss uten å skille på art.
Til tross for storslagen reklame og myndighetens lovprisninger bør vi huske på at fiskeoppdrett handler om fordeler for få og ulemper for mange. Vi bør huske på at laksefiskene og rensefiskene lider mens de er i live og dør en brutal død etter sine korte liv; at villaksen er en truet art, havet forurenses, dyre- og plantelivet presses og næringen legger beslag på flere og flere havområder. Og dette kun for profitt i storkapitalens navn.
I neste del vil jeg fortelle om hvordan næringen reguleres, og hvilke utfordringer dette innebærer.