Ja til trygge og friske byfugler

Å sikre byfuglene en tilstrekkelig grad av beskyttelse og omsorg burde være en selvfølge. Det er menneskelige aktiviteter som har skapt dueflokkene og er årsaken til at måker trekker inn til byene. Dette gir oss et ansvar. Å gjøre livet til samtlige arter bedre er naturligvis et spørsmål om vilje, da det ikke står på evnen. Videre bør vi både som enkeltmennesker og kollektivt endre våre holdninger og hvordan vi forholder oss til dyrene. Byer og kommuner må bli proaktive og støtte fuglene i stedet for å skape hindre.

Ung måke i Oslo sentrum. Foto: Abolisjonisten

Jeg har tidligere skrevet om sameksistens med byenes fugler, hjelpeplikten og om hvordan byfugler er en berikelse i bybildet. Selv om mange mennesker setter pris på deres tilstedeværelse og slett ikke vil dem vondt, gjelder dette dessverre ikke alle. Dette gjenspeiles i ulike utfordringer fuglene møter på. Måker blir utsatt for overgrep, ulovlig avliving og fjerning av reir. Duer jages, blir påkjørt eller mishandles. Sistnevnte sliter også altfor ofte med fotskader grunnet menneskehår og tråder som har tvinnet seg rundt føttene.

Harmløse pigger?

I tillegg til overgrep utført av enkeltmennesker, må fuglene forholde seg til en rekke såkalte fuglesikringsløsninger. Duer, noen måkearter, kråkefugler, gråspurven og stæren blir av noen ansett som forstyrrende og problematiske skadevoldere. I dag er de vanligste urbane måkeartene på Artsdatabankens rødliste. Gråspurven og stæren er klassifisert som nær truet. Likevel utsettes disse artene for "fuglekontroll".

Når dyrene først har havnet i kategorien "skadedyr", brukes dette til å rettferdiggjøre ulike tiltak. Disse skal virke avskrekkende, da fuglene skal forhindres i å lande, slå seg ned eller hekke på de aktuelle stedene. Metodene er lovlige og markedsføres av skadedyrfirmaene som harmløse og ufarlige for fuglene. Eksempler på disse er fuglepigger, fuglenett, vaier, el-lister, lydsignaler og plastbelagte tråder.

"Bird Free" og "Optical gel" er et annet påfunn. Dette er et kjemisk kontrollsystem bestående av små skåler som inneholder en gel som skal holde fuglene unna. Bird Free Norge beskriver produktet som "trygt, effektivt og humant" og forklarer virkningen slik:

"Bird Free er et revolusjonerende fugleavstøtende system som bruker en gel som for fuglen ser ut som en liten brann på grunn av dens refleksjon av UV-stråler. Bird Free inneholder også peppermynteolje som påvirker fuglenes luktesans. Bird Free modifiserer fuglenes atferd og fjerner dem fra tilholdssteder uten å skade dem."

Gjentatte ganger har imidlertid duer blitt observert sittende rett ved siden av skålene. Noen fugler klarer i tillegg å tråkke i dem, som resulterer i at føtter og fjær blir tilgriset av det klissete stoffet. Dette kan igjen føre til at hår, møkk og gjenstander fester seg på duenes kropper og føtter og til at fjærdraktens varmeisolasjon brytes. Dette er svært alvorlig særlig når det er kaldt. Fuglene er heller ikke i stand til å fjerne klisset på egenhånd da dette sitter godt fast. Deretter vil fuglene få problemer med å stelle fjærdrakten sin og i verste fall med å fly. Om dette kun skjer med én fugl er det én for mye. Man kan derfor stille seg undrende til at dette markedsføres som en "trygg og human" metode, da produktet kan skade og det fremstår nærmest uforsvarlig at det ble lansert. En kan spørre seg om det er greit å påvirke fuglenes syn, lukte-, smaks- og berøringssans når tiltaket i tillegg ser ut til å være ineffektivt.

Fuglepigger er et annet tiltak, som i motsetning til hva skadedyrfirmaene påstår, ikke på langt nær er "harmløst". Når en fugl setter seg fast i de spisse piggene utsettes den for mye lidelse, og den risikerer å dø om den ikke raskt får hjelp. Fuglepigger utgjør utvilsomt et stort skadepotensial, men er i likhet med Optical gel ofte nytteløse. Det er derfor på sin plass at fugle- og dyrevernere reagerer. Dyrevelferdsloven sier at dyr skal beskyttes mot fare for unødige påkjenninger og belastninger. De ulike innretningene burde derfor anses som å være i strid med loven, og jeg mener at liv og helse må alltid gå foran materielle hensyn. Det er i det hele tatt bekymringsverdig at slikt utstyr faktisk har blitt godkjent her til lands. Man må undre seg over om det faktisk ble utført en risikovurdering i forkant, eller om man hoppet bukk over hvordan tiltakene kom til å påvirke fuglene de var ment for. Og hvem er det som har ansvaret for å hjelpe fugler som enten er tilgriset eller som sitter fast i pigger?

Avvisningstiltakene frarøver fuglene steder der de trygt kan oppholde seg. Deres leveområde innskrenkes. Ser man seg rundt i enkelte byer finner man mange innretninger rettet mot fugler. Fordommer og misoppfatninger om at fugler er sykdomsspredere og ødelegger eiendommer bidrar til å skape negative holdninger og redsel. Men de eventuelle sykdommene fuglene måtte ha smitter vanligvis kun fugler, ikke mennesker. Feilaktige påstander og frykt bør dermed legges vekk som et argument for å bekjempe fuglene, selv om skadedyrfirmaene bruker dette i sin promotering. Mitt inntrykk er derimot at dette bevisst blåses opp for å rettferdiggjøre et ønske om å fordrive fugler for økonomisk gunst.

Skjermutsnitt fra nettsiden til Anticimex.

Fugl er ikke lik fugl

Spesiesismen lever i beste velgående, også når det gjelder fugler. Vi oppfordres til å mate de ville fuglene som besøker oss i våre hager, da disse artene er elsket og anses som verneverdige. Men jeg mener at fuglene som bor i byene også fortjener omsorg og mat når de sliter. Særlig byduene befinner seg i en slags særstilling og kan ikke helt sammenlignes med andre villfugler. De har åpenbart et behov for mattilskudd og hjelp når de er syke eller skadet.

Vi bør huske på at dyrevelferdsloven og hjelpepliktbestemmelsen (paragraf 4) gjelder for alle dyr. Og alle fortjener å bli hjulpet. Hjelpeplikten uthules og blir verdiløs om vi ekskluderer noen arter ved å lage et kunstig skille. At noen misliker enkelte dyr eller bærer på ubegrunnede fordommer er ikke en gyldig grunn til å la være å hjelpe eller å behandle dyr som livløse objekter. Det er som om vi velger å hjelpe en gruppe mennesker i nød, men ikke alle. Det er diskriminering i praksis.

Vi bør heller tenke over hvordan vi kan bidra til å heve beskyttelsen av fuglene, og her er opplysning og holdningsskapende arbeid viktig. Organisasjoner som FugleAdvokatene og Duepatruljen og en rekke personer som bidrar med rehabilitering tar ansvar på dette området. Når folk for eksempel forstår at det ikke er farlig å ta på en due, bidrar dette forhåpentligvis til å senke terskelen for å hjelpe. Hjelpepliktens eksistens er til liten nytte om vi ikke evner eller ønsker å ta grep ved behov. Det skjer stadig at mennesker i bybildet går rett forbi en fugl som åpenbart ikke har det bra, eller som er skadet. Jeg har selv opplevd både positive og negative kommentarer ved mating og sikring av fugler. Men hvorfor skal en i det hele tatt måtte forsvare seg fordi man viser omsorg? Mating er dessuten en måte å oppdage syke og skadede fugler på. Hva er alternativet? Å la fuglene lide og dø? Ignorere hjelpeplikten og stille seg likegyldig overfor lidelse? Det ville i så fall ikke være noe dyrene er tjent med.

Jeg mener at byer og kommuner burde ta et langt større ansvar når det gjelder holdningsskapende arbeid. Et forebyggende tiltak med en viss signaleffekt kan for eksempel være å sette opp skilt som oppfordrer til å vise hensyn overfor fuglene. Videre kunne det gis et økonomisk tilskudd til de frivillige som hjelper bydyrene.

Byens dueflokker har som nevnt oppstått på grunn av oss, og jeg mener derfor at vi har et ansvar for å ta vare på dem. Årsaken til at måker nå trekker inn i byene og tettbygde strøk er ulike utfordringer i deres naturlige habitat. Byen tilbyr mat samtidig som fuglene bidrar til å holde byen ren. Istedenfor å klage over burde vi heller bli bedre til å holde søppelet vårt under kontroll. Måkene trenger både mattilgang og trygge forhold i sine opprinnelige habitater om de skal kunne overleve der. BirdLife Norge har satt i gang naturrestaureringsprosjekter som skal bidra til dette, og for å motvirke at måkene flytter til byen.

Duer og måker beskytter ungene sine og forsøker i likhet med andre arter å overleve. Flere mennesker ønsker måkene velkommen ved å tilby dem hekkekasser. Hekkende måker er heller ikke nødvendigvis et problem og hekketiden er uansett kort. Det er imidlertid av betydning hvordan vi forholder oss til dem, da dette påvirker fuglenes atferd. For fugler husker veldig godt og kjenner igjen personer som har vært i nærheten med enten gode eller onde hensikter.

Vi kan selvsagt ikke eliminere alt som er farlig for dyrene. Men hensynsløs oppførsel, skadelige innretninger og mishandling kan og bør stoppes umiddelbart. Byfuglene er her og vi kan ikke forlange at de hverken skal ses eller høres. Skadene som de eventuelt måtte forårsake er uansett kun materielle, og rettferdiggjør ikke tiltak som skader eller dreper. Ja, fugler lager lyder; de liker å sitte i høyden; de gjør fra seg, bygger reir og passer på ungene sine. Gjør ikke vi mennesker mye av det samme, bare med et langt større skadeomfang?

Et spørsmål om perspektiv

Vi kan utfordre og endre våre egne holdninger. Det er mulig å bytte ut dårlige holdninger med kunnskap, forståelse og empati. Skadedyrkonseptet bør skrotes. Fugleinnretningene i bybildet er et visuelt uttrykk for en dyrefiendtlig tilnærming og en uverdig behandling av levende vesener. Hvordan vi behandler andre, dyrene inkludert, er det som sier mest om oss selv som individer og som samfunn.

Det er mulig å velge hvordan vi ser på dyrene rundt oss og hva vi vektlegger ved dem. Fugler er fascinerende og vennlige skapninger. Når vi har dem i nærheten, kan vi lære og glede oss over deres selskap. Sammen kan vi skape trygge omgivelser og bidra til at byens bevingede innbyggere får en bedre hverdag.