Fortjener hestenæringen sosial aksept?

Samfunnet er i endring. Det er ikke ulovlig å drive med hestesport og hestenæringen mottar tilskudd fra staten. Men offentligheten kan over tid komme til en annen oppfatning og nekte å akseptere sporten og det den står for. Siden sportsorganisasjonene nå i større grad er opptatt av omdømme og sportens fremtid, kan det tyde på at vi er inne i en tid da det stilles flere spørsmål ved bruk av hesten i idrett, underholdning og til pengespill. 

Særlig internasjonalt ser vi flere tegn på dette. Motstanden og kritikken øker med hver skandale om dyremishandling eller når det forekommer hestedødsfall i kjente veddeløp. Men jeg tror også at den vanlige hverdagslige behandlingen hester utsettes for i trening og konkurranser bidrar til å skape et inntrykk; når hester slås og sparkes av sin rytter, drives av kusken i travløp, eller når det brukes utstyr som skader og påfører smerte og ubehag. Hester som går med åpen munn, blå tunger og noen ganger blod i munnen er forhold som ofte observeres under ulike konkurranser.

Travhest. Illustrasjonsfoto: Shutterstock

Derfor er det forståelig at det rettes kritikk mot treningsmetoder, konkurransevirksomhet, medisinering og den tilstedeværende skaderisikoen. Og når avliving og dødsfall, ofte i ung alder, er uløselig knyttet til både hesteløp og ryttersporten er det ikke bare berettiget, men nødvendig å belyse disse forholdene. I tillegg kommer utfordringer relatert til hestehold da mange dyr ikke får dekket sine naturlige behov. Listen er lang. Sammenligner vi hestens naturlige atferd og behov med hvordan de fleste sportshester holdes i Norge er kontrasten stor.

Jeg mener det er på høy tid med et økt fokus på sporten, for den har ikke på langt nær blitt gitt den samme oppmerksomhet som andre områder der dyr utnyttes. Hestenæringen har fått med seg kritikken og forstår at den må forholde seg til dette. Derfor har de største organisasjonene innen hestesporten i Norge (Norsk Hestesenter, Det Norske Travselskap, Norges Rytterforbund, Norsk Galopp) startet et samarbeid rundt hestevelferd gjennom forumet "Sammen om hestevelferd". Det handler om sportens framtid, om å opprettholde sosial aksept og etiske utfordringer. Planen er å kommunisere hestevelferd i større grad utad, samt vektlegge kunnskap og kompetanse for å fremme god velferd.

Hvorfor ble ikke dette gjort tidligere? Utfordringene har vært kjent lenge. En forklaring kan være at økt satsing på dyrevelferd først blir nødvending når noe står på spill. President i Norges Rytterforbund Tore Sannum sier i et intervju: "Vi ser at det er ting som skal og bør gjøres annerledes med tanke på hestevelferd, og vi er nødt til å gjøre det for å ha en sport om ti år." Bortsett fra hestevelferd er temaer som miljøpåvirkning og klimafotavtrykk blitt viktigere innen sporten da disse også er gjenstand for kritikk.

Spranghest på Oslo Horse Show 2023. Foto: Abolisjonisten

Det høres positivt ut at man vil fremme dyrevelferd. Men praktisk sett er velferdstiltakene stort sett svært marginale. Det stopper som regel ved enkelte regelendringer som er til for å beskytte sporten heller enn hesten. Ved overtredelser eller regelbrudd er det vanlig med lave bøter eller sanksjonene uteblir fullstendig. Slik praksis taler ikke akkurat for at hestens velferd blir prioritert. Så hvordan skal konkrete forbedringer se ut, samtidig som sporten skal fungere og generere profitt?

Forslag om tiltak som har hestens velferd i fokus blir ofte møtt med mostand og innvendinger. Eksempler på slike endringer kan være forbud mot driving, bruk av bitt, pisk og sporer, avliving av friske dyr og trening av veldig unge hester. Eller krav om tilgang til utegang, beite og flokk. Slike forslag anses ofte som ytterliggående, noe som bekrefter hvor menneskesentrert sporten er.

Om man har en forståelse for hvordan hestesport fungerer er ikke dette overraskende. Hesten er en idrettsutøver som skal adlyde og prestere. Hester er i likhet med andre dyr eiendom uten rettigheter. Det betyr at eierens interesser veier tyngst og hestens velvære og behov må vike. Derfor er satsingen på dyrevelferd en dødfødt strategi, og den anvendes fordi det ikke er ønskelig å gi slipp på fordelene ved å bruke dyr. Det er lettvint og krever lite av oss. Videre brukes dyrevelferd gjerne som en markedsføringsstrategi for å legitimere og bevare en virksomhet uten at det medfører signifikante endringer for dyrene.

Hvorfor driver vi med hestesport? Profitt, ambisjoner og fornøyelse er de mest opplagte interessene, men pengespill og underholdning må også nevnes. For meg er det helt avgjørende å spørre om disse motivene er gode nok til å forsvare sporten. Det er tydelig at en bruksorientert holdning står sterkt i næringen der hesten er et middel for å nå visse mål og ambisjoner.

Dressurhest. Illustrasjonsfoto: Shutterstock

I en helhetlig og ærlig debatt om sportens fremtid, er vi nødt til å stille de etiske, grunnleggende spørsmålene. Er det akseptabelt at hester produseres for sporten og påføres lidelse? Vi ser at hester blir drept når disse ikke lenger presterer, enten pga. skader, atferdsutfordringer eller andre årsaker. Når en hests bruksverdi er redusert eller ikke lenger til stedet kan det bety døden.

Hvorfor skal hester involveres i sportskonkurranser som ufrivillige atleter og tvinges til å tjene og underholde oss? Tror vi virkelig at dyrene ville valgt dette livet og elsker rollen som idrettsutøvere og entertainere når bruk av tvang, kontroll, tøff trening og begrensninger må til for å nå våre mål? Er det greit å se bort fra de negative konsekvensene? I hvilken annen idrett må atletene rutinemessig bøte med livet? Aksepteres dette i hestesporten fordi hester bare er dyr? Disse spørsmålene kan ikke besvares ved å snakke vagt om hestevelferd og bedre behandling mens utnyttingen fortsetter.

Å misbruke dyr i underholdning og som sportsredskaper er totalt unødvendig. Det burde ikke være noen tvil om at bruken er uetisk og utdatert. Hestesporten fører helt klart til "unødige påkjenninger og belastninger", som dyrevelferdsloven fastslår at dyr ikke skal påføres. Sporten kan ikke forsvares med at vi har lyst til å avle, ri eller konkurrere med disse dyrene. Vi må utfordre denne praksisen, da hestenæringen selv ikke gjør dette. Heller ikke myndighetene. Jeg håper at samfunnet fortsetter å bevege seg i motsatt retning og at den på sikt tar fullstendig avstand fra slik behandling av dyr.

Klikk her for lenker til mine tidligere debattinnlegg om hestesport.