Elefanten i rommet: Hestedødsfall i travsporten

Det har gått to måneder siden jeg skrev om registrerte hestedødsfall for 2024. Jeg pekte på mitt inntrykk av at hverken sporten eller myndighetene ønsker en debatt om at hesteløp består fordi noen mennesker ønsker å konkurrere med dyr, og for at noen vil more seg med pengespill. Det er også liten forståelse i travmiljøet for at folk reagerer på at mange hester avlives i sporten. Dette inntrykket bekreftes i disse dager i forbindelse med hvordan travsporten håndterer avsløringene i Aftenpostens reportasje "Hestedøden".

Forsiden til A-Magasinet nr. 48, publisert den 29. november 2024

I Aftenpostens analyse undersøkte journalistene livsløpet til 25 000 hester som er registrert som døde siden år 2000. Her ble det også tatt med unghester som aldri kom til start, noe som trekker ned alderen. Det ble avdekket at snittalderen for norske travhester er 9 år og 11 måneder, men det vanligste er at de avlives når de er fem år gamle. I reportasjen valgte journalistene å legge vekt på det siste fremfor snittalderen.

Avsporet debatt

Det er påfallende at kommentarene fra sportens side så langt nesten bare har dreid seg om menneskers behov og følelser, ikke om utfordringene som rammer hestene. Det er kanskje ikke underlig da travsporten ikke eksisterer for hestens skyld.

Travmiljøet går i forsvarsposisjon og som vanlig ønskes det ingen debatt om hvorfor hestene må dø for sporten. Og at mange faller fra er et faktum ingen kommer utenom. Det er viktig med et fokus på hestens situasjon. Denne tilnærmingen er ikke ensbetydende med et angrep på enkelte utøveres følelser eller holdninger, selv om bransjens talspersoner i stor grad bidrar til et inntrykk av dette.

Flere i travmiljøet mener videre at konklusjonen i Aftenpostens analyse er feil, uten at det vises til konkrete belegg for dette. I deler av kritikken påpekes det åpenbare. Selvsagt blir noen hester eldre enn fem år. Men hva så? Er det mer forsvarlig å avlive dem når de er eldre?

Det kan virke som om mange ikke har lest hvordan Aftenposten har jobbet. For det første gir forklaringen av fremgangsmåten svar på mange av de innvendingene som har dukket opp fra sportens side. For det andre ville man fått en bedre forståelse av resultatet.

Aftenposten har etter mitt syn stilt de relevante spørsmålene og tatt høyde for avvik og mørketall. Når det gjelder årsaken til en tidlig død så er det riktig at de fleste hester avlives. Hvordan ellers skal de ha dødd når de er så unge? Anne Wangen, sjefsveterinær i Det Norske Travselskap (DNT) bekreftet i reportasjen at unge travhester ikke dør av naturlige årsaker, og hun har tidligere uttalt at det er vanskelig å forsvare at mange hester avlives i ung alder. Videre sier hun i "Hestedøden" om journalistenes funn at "en forklaring kan være at noen eiere gjør opp status for hestene allerede i fem og seksårsalderen, om de egner seg som travhester i en krevende sport."

Travløp på Bjerke Travbane. En kamp om premier og prestisje, med livet som innsats. Foto: Abolisjonisten

Bortsett fra disse uttalelsene fremstår travsporten i denne saken som lite interessert i å ta opp problemstillingene som avliving, overproduksjon av hester, eller bruken av disse for konkurranser og underholdning. At hester kommer til skade og blir drept er en realitet som er uløselig knyttet til veddeløp, og dette vil ikke plutselig opphøre, men vedvare. Men både sporten og pengespillforetaket Norsk Rikstoto mener åpenbart at dette er akseptabelt.

I stedet for å snakke om problemstillingene Aftenpostens analyse peker på, gjøres det forsøk på å så tvil om dens troverdighet. Men det er uansett ikke Aftenpostens avsløringer eller reportasjens fokus som er problemet – sporten er problemet.

Temaet avliving er et ubekvemt og betent tema for en sport som sliter med sitt omdømme og sosial aksept. Nå har dette kommet på dagsordenen og det er bra at travsportens skyggesider har blitt løftet frem i lyset.

Travmiljøet kritiserte også bildebruken i reportasjen og vinklingen. Men bildene gjenspeiler en virkelighet vi vanligvis ikke får innsikt i, men som allmennheten bør se for å kunne danne seg et bilde av sporten. Det er ikke et pent syn når en hest avlives, om den så blir skutt i hodet eller får en sprøyte. Men dette skjer - og det skjer ofte. For det andre, når man har valgt et fokus, ønsker man selvsagt å få det frem i teksten og ved hjelp av bildebruken.

Hestedødsfall oppdatert

Min egen oversikt over døde hester for i år teller per nå 213 travhester. Jeg undersøkte i hovedsak aktive travere og de fleste av disse døde da de var mellom fem og åtte år. Dette er ingen alder for en hest. Hvert dødsfall er ett for mye. At mange unge hester må drepes for en sport er for meg rystende.

Også i denne omgang viser det seg at gaffelbåndskader, benbrudd, problemer med knærne og andre belastningsskader er noen av årsakene for et avkortet liv for mange travhester. De samme årsakene topper skadelisten over hester som må ta en pause fra trening og løp. Selv unge hester sliter med skader. Som den fireårige hingsten Burn som for tiden behandles for en gaffelbåndskade.

Men hester må også dø fordi de ikke presterer som forventet, på grunn av utfordringer med å finne et nytt hjem når karrieren tar slutt eller grunnet atferdsproblemer. Bare noen få dør av sirkulasjonssvikt under et løp eller i trening. Men selv om hestene dør "av seg selv" er det sporten som må stå ansvarlig for disse dødsfallene.

Noen ferske eksempler:

Lørdag 30. november ble hesten Hercules Act avlivet fordi han pådro seg et benbrudd under montéløpet på Jydsk travbane i Aarhus i Danmark.

Kaldblodstraveren Nelson August ble nylig avlivet på grunn av en gaffelbåndskade som ikke ble bra. Han ble sju år. Ifølge treneren Per Vetle Kals skal eierne ha forsøkt å få hesten omplassert, men de klarte ikke å finne et egnet hjem.

Dette er ikke enkelttilfeller. Hva skjer hvis hesten ikke kan delta i løp lenger? Noen kan brukes i avl eller bli ride- eller hobbyhester. Men det foreligger en form for ansvarsfraskrivelse i forventningen av at andre skal overta overskuddshestene sporten produserer, særlig når disse har en skadehistorikk.

Det andre alternativet er ofte avliving. Først ødelegges hestene i denne krevende sporten, deretter drepes de som om man gjør dem en tjeneste. Det hevdes at eierne "lar hesten få slippe", eller at hesten avlives av "dyrevernmessige hensyn." Sistnevnte er et meget slitt begrep. Kanskje hesten ikke ville dø? Ønsket om å leve ligger naturlig i sansende og bevisste skapninger. Dette tas ikke hensyn til. Menneskene som leverer en hest til avliving har tross alt et valg. Å avlive hester er en påkjenning for mange. Likevel skjer dette igjen og igjen.

Hvem avliver alle disse hestene? Som Aftenposten viste drepes noen i dyreparken i Kristiansand for å bli løvemat. Andre avlives av veterinærer. Det er ikke forbudt å drepe dyret sitt, da dyrene er eiendom, noe som forhindrer både rettsvern og beskyttelse av deres interesser.

Den fireårige kaldblodstraveren Affen døde på Momarken Travbane i år. Han falt om da det gikk mot slutten i løpet og døde. Ibiza Garbo, en annen fireåring, døde i banen i november i Sverige. Treneren betegnet hendelsen som tragisk, men sa også at "vi vet at risken fins".

Den fins i høyeste grad. Ellers hadde hverken skader eller dødsfall vært så utbredt. Jeg mener at dødsfallene ikke kan rettferdiggjøres bare fordi man er glad i hesten sin. Poenget er at dyrene i sporten blir tvunget til å risikere liv og helse før unødvendige formål.

Et av formålene er pengespill. Hesteveddeløp er sterkt knyttet til denne industrien. Hestens verdi gjenspeiles også i ordene som løpshest, travhest, eller avlshingst. Dyrene er ressurser som brukes til et tydelig formål og verdien deres måles ofte i penger. For Norsk Rikstoto og travsporten er selvsagt veldig opptatt av spillomsetningen. Det er mye penger involvert og fokuset på penger blir tydelig når enkelte hester omtales i travmediene, da det ofte nevnes hvor mye en hest har inntjent. Premiesummene hestene har vunnet finner man også i DNT sin database. Ikke minst spiller penger en rolle når det gjelder kjøp og salg av hester.

Mange dyrearter mishandles og utnyttes for unødvendige formål, og dette aksepteres stort sett av samfunnet. Men når vi snart skriver 2025 og fortsatt utnytter dyr for underholdning, pengespill og konkurranser kan man stille seg undrende til om dette vil endres i fremtiden. Om hestens velferd virkelig var viktigst, ville man da ikke stoppet å avle og trene hester?

Det å oppdatere oversikten over døde hester er ikke morsomt. Jeg tenker ofte på dem som er borte, og det er frustrerende at en ikke kunne gjort noe konkret for å hjelpe disse. Håpet er at mediedekning og formidling om hestesportens kritikkverdige sider til slutt fører til at staten inndrar Rikstotos pengespill-lisens. Inntil videre vil dødslistene oppdateres.

I oktober lanserte Norsk Rikstoto Sammen for alle gode hestekrefter, en nettside som skal promotere hestesporten og løfte dens omdømme. På siden finner man en video om "det gode hesteliv", som følger travtreneren Heidi Moen i sitt arbeid. Man får se fine bilder av norsk natur og hester som tilsynelatende har det bra. Moen forteller om hvor glad hestene blir av å prestere på travbanen og hvor godt disse blir ivaretatt. Men cirka ett minutt inn i videoen kommer det to setninger som for meg oppsummerer kjernen i travsporten:

"Livet deres er helt avhengig av at de presterer på travbanen. De kan gjøre nytte som brukshest etterpå."

Skjermdump fra godehestekrefter.rikstoto.no

Det første er helt riktig. Det siste stemmer til dels. Forutsetningen er at hesten er i live og at den har et sted å være.

Oppdatering 18.12.24: Jeg ble informert om at Moen i videoen uttaler at livet til hestene "ikke" er helt avhengig av at de presterer på travbanen. Tekstingen til filmen plukket ikke opp ordet "ikke" på grunn av dialekten. Dette er nå rettet opp på Rikstotos nettside.

For meg endrer ikke dette så mye av meningsinnholdet, da en travhests liv altfor ofte tar slutt etter at avls- eller løpskarrieren er over.