Dyrevelferdsmerkene: i dyrenes interesse?

"Takk for at du velger dyrevelferd."

Slik reklameres det for merkevaren Solvinge. På Solvinge sin nettside kan vi lese at Solvinge er den første storskala kyllingprodusenten i verden som har oppnådd dyrevelferdsstandarden ECC (European Chicken Commitment). Dermed kan vi nå nyte smakfull kylling med god samvittighet. Kylling fra Solvinge gjør bedre dyrevelferd tilgjengelig for alle. Bak merkevaren Solvinge står Norsk Kylling AS. Produktene kan kjøpes hos Rema 1000.

Er det mulig å velge dyrevelferd når vi kjøper kylling? Og hva konkret ligger i ECC? Standarden er utviklet og støttet av så mange som 37 europeiske dyrevernorganisasjoner. Det kreves blant annet at kyllinger skal ha bedre plass (lavere tetthet), naturlig lys og miljøberikelser i alle fjøs. Solvinge-kyllingene er frittgående, men holdes innendørs. Når det gjelder fjøstetthet tillater ECC-standarden 30 kg/m2, til tross for at 25 kg/m2 gir bedre dyrehelse og virker forebyggende mot sykdom. Men 30 kg/m2 kom bedre ut i ECC sine nytte-kostnadsberegninger. Velferdsmerker handler dermed ikke bare om dyrene, heller aller minst om dem.

ECC-standarden krever heller ikke tilgang til utendørsarealer. Videre skal det brukes en mer saktevoksende kyllingtype enn standardkyllingen brukt i norsk produksjon. Solvinge byttet til hybriden Hubbard i 2018. Dette ble av Dyrevernalliansen omtalt som en revolusjon for norsk dyrevelferd. Jeg vil argumentere for et annet syn.

Hvor sakte vokser altså en Solvinge-kylling og hvor mye lenger lever den? Kyllingen ligger mellom hurtigvoksende og saktevoksende typer. Den lever 41% lenger og vokser 15% saktere enn hurtigvoksende raser, som vanligvis får leve i 4-5 uker.

For Solvinge-kyllingen brukes likevel i intensiv (storskala) produksjon. Om dyrene vokser veldig fort eller "bare" fort utgjør uansett bare en gradsforskjell. Avl på dyr som vokser for raskt er i seg selv uetisk fordi man aksepterer lidelsene detter medfører. Kyllingproduksjon handler om lite annet enn profitt og om å få mest mulig ut av hvert individ og dets manipulerte kropp.

Albert Schweitzer Foundation, en av organisasjonene som utviklet ECC-standarden, skriver at de kunne ha satt større krav tatt i betraktning eksisterende forskning innen dyrehelse og -velferd. Dette ble ikke gjort fordi organisasjonen ikke ville kreve for mye for tidlig. Men hva venter de egentlig på? Om organisasjonen er redd for å kreve for mye av kyllingbøndene, blir det tydelig hvor hensynet ligger. Dermed endte ECC-standarden i et kompromiss basert på hva organisasjonene tror er oppnåelig akkurat nå. Samtidig betegnes kriteriene som et stort skritt i riktig retning.

Det er ikke noe nytt at begrepet "dyrevelferd" utnyttes som markedsføringsstrategi for å selge animalske produkter. Storskala-produsenter belønnes ved å oppfylle minimale standarder, og de kan samtidig pryde varene sine med et velferdsmerke som skal gi kunden god samvittighet. Dette er vinn-vinn for produsentene, butikkene og forbrukerne. De som taper er dyrene, som må leve et kort og elendig liv for smakens skyld.

"Solvinge-kyllingen er friskere og mer aktiv, og lever rett og slett et mer naturlig liv."

En kan spørre seg hvor naturlig det er å leve innendørs sammen med tusenvis av andre fugler. Her masseproduseres dyr i fangenskap som etter et unaturlig kort liv drepes på et slakteri.

En annen produsent som oppfyller standardkravene til ECC er Hovelsrud Økologisk Kylling. Hovelsrud er også den første kyllingprodusenten i Norge som er blitt tildelt Dyrevernmerket, en utmerkelse som Dyrevernalliansen lanserte i 2018. Produsenten kan i tillegg smykke seg med en godkjenning fra Debio (merkeordning for økologisk mat). Hos Hovelsrud brukes den saktevoksende kyllinghybriden Ranger Gold. Denne kyllingen lever i minst 70 dager med tilgang til uteareal (4 kvadratmeter per kylling) og mer plass innendørs. Ellers er kriteriene mange av de samme som i annen produksjon.

Hvorfor fremmer og støtter dyrevernorganisasjoner produksjon og salg av dyr? Hvordan er det mulig å hjelpe og beskytte dyr samtidig som man aktivt støtter produsenter som dreper dem? Denne trenden har dessverre bare økt og resultert i en rekke forskjellige merkeordninger og standarder for animalske produkter. I flere andre land har dette vært utbredt lenge, og nå har vi altså ECC-merket i Norge, i tillegg til Dyrevernmerket for produkter som kylling, ost, iskrem, storfe, svin og egg.

Selv om jeg med godvilje kan tenke at det ligger gode intensjoner bak ordningene, bør ikke programmene og merkene assosieres med begrep som dyrevelferd eller dyrevern. Ei heller bør disse dyrenes liv betegnes som "godt" eller "lykkelig". Om vi undersøker hvordan kyllingene i industrien faktisk lever, blir det uredelig å snakke om velferd da dyrene systematisk utsettes for lidelse og en tidlig og brutal død.

Det må være en merkelig oppfatning og definisjon av velferd og vern som ligger til grunn her. Eller misbrukes begrepene bevisst for å villede og øke profitten? Hva betyr egentlig velferd? Hos Store Norske Leksikon defineres velferd ved å ha det godt og at dyr får dekket sine behov. Videre kan ordet bety velvære og trygge livsvilkår med hensyn til sosiale goder.

Når vi diskuterer dyrevelferd i en produksjonssammenheng, bør vi være oppmerksomme på hva som legges til grunn. Vi er vant til lave standarder når det kommer til hold av produksjonsdyr og mange tenker at disse holder mål. Men i næringene, selv under de beste forhold, er dyrene vår eiendom og behandles som ting. Dyrene er råvarer og ressurser som skal bli produkter. Litt bedre plass og utegang endrer ingenting på dette. Selv om det heter dyrevelferd, er konseptet skapt av og for mennesker. ECC-standarden er med på å underbygge dette. Interessene til produsentene og forbrukerne teller mest. Dyrene ville neppe vært enige i at de nyter av noen form for vern eller velferd. Og hvor lykkelig deres liv er kan vi ikke uttale oss om.

Likevel snakkes det flott om høye standarder, fremskritt og strenge krav til dyrevelferd. Det fremheves at kyllingene får utøve naturlig atferd, at de får høyballer, plattformer og strøbad. Dette er selvsagt bedre enn ingenting, men krever samtidig lite av oss. Innforstått: De 70 millioner kyllingene som slaktes hvert år i Norge har ikke flere ønsker og behov, og de bør være fornøyde med hva vi gir dem. Det er et nedverdigende syn. Som innholdet i f.eks. ECC-standarden viser, tas ikke kunnskap om dyrenes kognitive og sosiale evner, komplekse kommunikasjonsevner og følelsesliv på alvor. Vi beveger oss tross alt innenfor produksjonens trange rammer.

Kyllinger er intelligente vesener som har bevart de evnene som deres ville arts-slektninger har. Om man sammenligner industrikyllinger med hvordan disse fuglene lever i naturen blir kontrasten grell. Det er behagelig lett å glemme hvordan dyr egentlig skal leve når vi bare observerer dem under unaturlige forhold.

Mange dyrevernorganisasjoner har som nevnt gått god for ECC-standarden. Om målene til disse er å hjelpe dyrene og å beskytte dem fra lidelse (fra døden beskyttes de uansett ikke), blir det for meg helt feil å satse på tiltak og metoder som trekker i motsatt retning. Derfor anser jeg et samarbeid mellom industrien og dyrevernorganisasjoner som problematisk.

Et annet eksempel: Etter at Rema 1000 byttet til Hubbard har, ifølge Dyrevernalliansen, rundt ti millioner kyllinger i året fått "et bedre liv med sunnere kropp". Og fordi dødeligheten har gått ned og dyrene lever lenger, benyttes tre millioner færre dyr i året. Velferdstiltak fører dermed også til bedre effektivitet og mindre svinn. Dette øker sjansen for bedre lønnsomhet.

Ved å fremme dyrevernmerkede produkter oppmuntres det til å kjøpe og konsumere kylling. Dette bidrar til å opprettholde og skape etterspørsel. "Målet med Dyrevernmerket er å bedre livet til flest mulig dyr, ved å skape et marked for mat fra dyr med bedre livskvalitet enn de offentlige minimumskravene."

Marginale forbedringer blåses opp for promotering av merker og produkter og er med på å opprettholde industrien. Millioner av kyllinger vil avles og drepes også i fremtiden, dvs. at man ikke bare fremmer litt bedre levekår, men mer lidelse og død. Intensjoner om å hjelpe er én ting, men her står disse i sterk kontrast til konsekvensene.

"Velg med hjertet. Velg mat som er dyrevernmerket," heter det på Dyrevernmerkets nettside. Men som dyrevernere, burde vi ikke gjøre vårt ytterste for å befri dyrene fra utnytting og fra å bli gjenstand for markedsføring og konsum? Er det ikke forventet at dyrevernorganisasjoner skal beskytte dyr fra overgrep?

Istedenfor å støtte industrien, burde dyrevernorganisasjoner bruke sine ressurser på å informere om og fremme et plantebasert kosthold som et alternativ og reell valgmulighet. Det ville i tillegg som oftest vært i tråd med egen overbevisning. Da ville forbrukernes eventuelle dyrevelferdsbekymringer respekteres og ikke utnyttes til økonomisk gevinst. Først da gir det mening å si at vi velger med hjertet. Det gjør vi ikke ved å kjøpe animalske produkter, merket eller ei.

Dyrevernmerket til Dyrevernalliansen er heller ikke gratis, da det koster å drifte en slik merkeordning. Primærprodusenter betaler for et årlig sertifiseringsbesøk. En bedrift eller eier som bruker Dyrevernmerket betaler en "omsetningsbasert merkelisens på én promille av virksomhetens årlige omsetning av dyrevernmerkede produkter."

Med andre ord så tjener Dyrevernalliansen på at disse kompromiss-kyllingene utnyttes. Og samtidig som organisasjonen godtar kyllingtypene Hubbard og Golden Ranger, stiller den seg kritisk til produksjon av den hurtigvoksende rasen Ross 308. Men om man anser kyllingproduksjon som galt i seg selv, bør det utelukke reformer innenfor den samme rammen.

Etter å ha sett på en rekke dyrevelferdsordninger er jeg ikke overbevist om at disse hjelper dyrene i industrien på noen måte som utgjør en forskjell. Det er heller slik at de forblir i utnyttingssituasjonen (høye slaktetall gjenspeiler dette), og den gjeldende tanken om at dyr er mat og ting forsterkes. Signaleffekten er derfor skadelig, da en slik godkjenning styrker illusjonen om at dyrevelferd eksisterer i industrien. Vi skal tro at det er mulig å produsere dyr under intensive forhold på en akseptabel og etisk måte. Men det beste vi kan få til for kyllingene er at de får litt mer dagslys og plass før de ender opp i butikkhyllene.

Dyrevelferdstilnærmingen, som dyrevernmerker er en del av, fokuserer på hvordan utnyttingen skjer, ikke hvorfor. Er det nødvendig å spise kylling og forsvarlig å drepe når vi ikke må? Vi må ikke spise dyr for helsens skyld, selv om det ofte fremstilles slik. Slik jeg ser det baserer det seg stort sett på ønsker, vaner og smakspreferanser. For produsentene kommer stadig tilbake til smak når de henvender seg til forbrukeren:

En kylling som har det bedre, smaker bedre. 

Dyr som har det bedre og lever mer naturlig, gir oss mat av bedre kvalitet.

Smakfull kylling med god samvittighet.

God plass, naturlig mat og aktivitet gir kyllingene et lykkelig liv – det gjør både smaken bedre og kjøttet saftigere.

Velferd kobles til smak. 70 millioner kyllinger årlig må bøte med livet for å tilfredsstille det vi har lyst på.

Kyllingproduksjon og velferd er ikke begrep som passer sammen. De utelukker hverandre. Paradoksene og dilemmaene er mange når vi prøver å utnytte på en "human" måte. Vi kan ikke kjøpe oss bedre samvittighet når vi konsumerer dyr. Grunnen til at dette i det hele tatt opptar oss er kanskje fordi vi vet at noe er galt moralsk sett?

Genuin velferd og et fullverdig liv for landbruksdyr forblir en illusjon, selv om reklamen forsøker å fortelle oss noe annet. Merkene viser tydelig hvor forskrudd vårt syn på dyr er og hvor preget det er av spesiesismen (artsdiskriminering). Som dyrevernere er vi forpliktet til å stå imot dette.

Den regulerte produksjonen fortjener hverken aksept, ros eller anerkjennelse. I stedet for å støtte den, bør vi heller gå inn for avviklingen av den. For valget står mellom å delta i utnyttingen, eller å erkjenne at vi kan la være.