Bruk og kast med loven i hånd

Geir Pollestad, vår snart avtroppende landbruks- og matminister, minnet oss før jul på at det er allment akseptert i samfunnet at dyr kan holdes for ulike menneskelige behov, og påpekte at dyr ikke har rett til liv. Her har han et poeng.

Hestedøden, Aftenpostens reportasjeserie om avliving av travhester tidlig i livet, har skapt mye engasjement. Dette førte til at stortingsrepresentant Ingvild Wetrhus Thorsvik (V) midtveis i desember sendte følgende spørsmål til statsråden:

Er statsråden enig i at praksisen med å avlive travhester så tidlig i livet er i strid med formålsparagrafen i dyrevelferdsloven, og vil statsråden ta grep for å endre praksisen for eksempel gjennom regulering i hestevelferdsforskriften?

Ingvild Wetrhus Thorsvik spør. Kilde: Stortinget.no

I sitt svar formidler Pollestad at han ikke ser nødvendigheten av å regulere om og når en hest kan avlives. Svaret er som forventet. En slik regulering ville i så fall kreve en delvis omveltning av regelverket. I dag ligger ansvaret for dyrenes velferd og avliving hos dyreeierne. Er det realistisk at sporten ordner opp selv? Etter min erfaring er det heller slik at konkurranser med dyr kombinert med pengespill alltid vil kreve sine ofre.

Pollestad sier videre at: "Norsk dyrevelferdsregelverk gir ikkje dyra ein rett til liv, men ei plikt for eigarar og andre til å handsame dyra godt medan dei lev". Statsråden har helt rett i det første. Når det kommer til det andre er det ofte et stort gap mellom regelverk og praksis.

Geir Pollestad svarer. Kilde: Stortinget.no

For det er ikke forbudt å avlive dyret sitt, og regelverket stiller ingen krav til å begrunne valget. Om det er på grunn av økonomiske hensyn, fordi man har gått lei, eller fordi dyret ellers har mistet sin nytteverdi er det veldig enkelt å få sitt eget dyr drept. Dette følger av en bruk-og-kast-mentalitet, spesielt i tilfellene der dyret ikke er dødssykt. Dyrene lever på vår nåde og er helt avhengig av at eieren lar dem leve.

Dette fordi dyr er definert som eiendom, noe som forhindrer både rettsvern og beskyttelse av deres interesser. Vi nekter dyrene de mest grunnleggende rettigheter: rett til liv og retten til ikke å bli brukt. Dette muliggjør all utnytting og gjør at dyr ikke har en egenverdi uavhengig av deres nytteverdi. Noen reguleringer av regelverk endrer ingenting på dette, heller tvert imot. Uten disse rettighetene blir dyrevelferdslovens formålsparagraf og den mye siterte egenverdien så verdiløs som den bare kan bli.

Hvis egenverdi defineres slik at ethvert liv har en verdi i seg selv og er verdifullt for dem som lever livet, må dette utelukke at en levende skapning brukes som en ressurs. Men i dag respekteres dyrenes iboende verdi ikke. Derfor er dyrevelferdssystemet først og fremst en manual for hvordan vi utnytter og dreper dyr. Lovverket gjelder for kjæledyr og naturligvis samtlige dyr som forbrukes for mat, klær, i dyreforsøk og for andre formål. Vi er vant til det og det er derfor ikke underlig at også travhester avlives i stor skala her til lands.

Jeg mener at vi ikke burde skille mellom dyreart eller formål. For om en hest, en gris eller en katt drepes er det like galt. At dyr dør for pengespill, smaksopplevelser eller underholdning anser jeg som moralsk sett problematisk. Dyr undertrykkes med en så stor selvfølge, og det stilles sjelden spørsmål om nødvendigheten.

Temaer som avliving og slakt kan oppleves betent og ubehagelig. Likevel støttes det gjennom daglige valg og etterspørsel. Det er på tide å tenke annerledes. Det å inkludere dyrene i vårt moralske felleskap som medskapninger er det motsatte av å se på dem som ressurser og eiendom. Først da vil de anerkjennes som levende og sansende vesener med en egenverdi og rett til liv – om det så er griser, katter eller travhester.